Oljekutt kan kutte utslipp, men effekten er usikker og uansett liten. Skal klimaet reddes, må oljen konkurreres ut.

Økonomene har som premiss for analysen at et norsk produksjonskutt på tre fat olje vil redusere verdens oljeforbruk med ett fat. Effekten er mer enn stor nok til å oppveie ulempen med at de to nye fatene som delvis erstatter de tre norske, kan ha høyere utslipp i produksjonsfasen. For regjeringen er det nok en god idé å dempe retorikken om at eksport av «ren» norsk olje nærmest er å betrakte som et klimatiltak.

Men selv om oljeeksport åpenbart ikke er et klimatiltak, er det ikke like åpenbart at produksjonskutt er et særlig effektivt klimatiltak. Premisset om effekten av produksjonskutt er basert på tidligere studier av tilbuds- og etterspørselselastisitet i oljemarkedet. Ikke overraskende har oljeanalytikere vært skeptiske. Mange kloke økonomer har som heltidsjobb å spå om oljemarkedet. Den eneste sikre spådommen, er at de bommer. Oljemarkedet er svært syklisk. Ledetiden fra prissignaler til investeringsbeslutning, utbygging og drift av oljefelt, er opptil flere år. Markedet er langt fra «perfekt». Opec møttes fredag for å diskutere produksjonsøkninger tilsvarende halvparten av Norges totale produksjon. Det viser at effekten av et norsk produksjonskutt er svært usikker.

Fæhn med flere argumenterer for at Norge kan få med seg flere produsentland for å øke effekten. På listen over verdens største oljeprodusenter finner vi 14 land foran Norge. Med unntak av Canada og Trumps USA, er de fleste utpregede oljestater – der statsfinansene er avhengige av olje, og interessen for klimatrusselen er nokså begrenset. Skal oljeproduserende land på dugnad fase ut olje som energibærer? Det vil nok kreve noen saftige motivasjonsforedrag. Oljeprodusenter kan dog tenkes å ha interesse av å holde igjen litt på produksjonen for å holde prisen oppe, slik Opec har forsøkt på i alle år. Men oljereservene er praktisk talt ubegrensede – og amerikansk skiferolje så rask å mobilisere, at selv Opec har begrenset evne til å styre markedet.

Fæhn med flere antyder at produksjonskutt fra Norge kan tolkes som et signal til markedet om at Parismålet er troverdig. Men oljeinvestorer kan like gjerne se på det som «en konkurrent mindre», investere mer, og vippe oss raskere over i neste overproduksjonsfase i oljesyklusen, med dertil lave oljepriser. Motsatt, og kanskje kontraintuitivt, pekte oljeanalytiker Torbjørn Kjus (DN, 22. november 2017) på at alt snakk om fornybar og elbil driver oljeprisen opp, fordi det skremmer oljeinvestorer, og dermed skaper underskudd på olje.

Uansett snakker vi om effekt på marginen. Litt høyere pris. Litt mindre utslipp. Det klimaet trenger, er noe helt annet: En ekstremt rask overgang fra fossil til utslippsfri energi. Siden skiftet må skje svært raskt, er vårt beste håp at ny teknologi som fornybar strøm og elektriske kjøretøy blir så billige og gode at de konkurrerer ut oljen på egen kjøl. Ikke bare i Norge, men også i Texas, Nigeria og Russland. Vi er på rett kurs. Bloomberg spår at elbil vil være konkurransedyktige i 2023, og fjerne 13 millioner fat per dag av oljeetterspørsel i 2040. Det er nesten ti ganger Norges oljeproduksjon. Tallet kan bli tre ganger større om vi også elektrifiserer tyngre kjøretøy, skip og maskiner. Og bak elbilene vokser fornybar energi eksponentielt, med stupende kostnader, kort ledetid og ubegrenset potensial.

Spørsmålet økonomene bør stille seg, er for det første hvordan dette skjedde. (Vi andre vet det.) Prisfallet på sol, vind og elbiler skyldes industrialisering, som kom som følge av at subsidier i enkeltland skapte markeder. Dette skjedde til tross for advarsler fra noen av økonomene bak artikkelen om oljekutt. Også da var deres fokus på marginen. De så etter det billigste neste tonnet CO2 å kutte, fremfor å se etter den billigste veien til nullutslipp globalt.

Det andre spørsmålet økonomene bør spørre seg, er hvordan Norge kan bidra mer til global utfasing av olje, ved å etablere løsninger som konkurrerer den ut. Ikke bare i personbiler, men i hele transportsektoren, i plast, i kraft og i varmeproduksjon. Det er der slaget står. I mellomtiden kan Norge gjøre lurt i å lytte til Fæhn med flere sitt råd i oljepolitikken. Ikke fordi det er det beste klimatiltaket. Men fordi norsk olje, og dermed norsk økonomi, vil tape slaget.