Norsk gassfortelling med hull

Publisert som kronikk på Aftenposten.no den 12.juni
Av Marius Holm og Einar Wilhelmsen

Den offisielle historien om norsk gass forteller at Europa trenger mer norsk gass for å erstatte kull. Men denne historien har betydelige huller. Ikke bare rent sikkerhetspolitisk, men også i et langsiktig energi- og klimaperspektiv, og er en sovepute som hindrer nødvendig omstilling.

Det er bedre med gasskraft enn med kullkraft. Men Norges problem er at Europa i årene fremover kan legge ned kullkraften og samtidig redusere gasskonsumet sitt kraftig.

Dette er en villet politikk som både handler om at EU ønsker å redusere sin avhengighet av gassimport, slik Karen Sund er inne på i Aftenposten lørdag 7.juni, og om at EU ikke nødvendigvis må gå veien om gass for å nå energi- og klimapolitiske mål i 2050.

For hvor blir det av markedet som i dag legitimerer at vi investerer milliarder av fellesskapets ressurser i å kartlegge, finne og utvinne stadig dyrere gass?

Hva brukes gassen til?
La oss ta et skritt tilbake og se på situasjonen. Det stemmer at Europa bruker store mengder norsk gass i dag – rundt 1000 TWh, ifølge bransjeforeningen Norsk Olje og Gass. Det tilsvarer rundt åtte ganger den årlige norske kraftproduksjonen.

Mange tror at våre europeiske naboer bruker gassen de kjøper fra oss til å lage strøm i gasskraftverk. Det er ikke riktig.

I Tyskland, vår største kunde, står gasskraften, altså elektrisitet laget på gass, for bare 12-15 prosent av gassforbruket. I Storbritannina er tallet rundt 35 prosent. Gasskraft er altså en liten del av etterspørselen, mesteparten av gassen blir brukt til oppvarming av bygg og til industriell bruk.

Det grønne skiftet i europeisk energipolitikk betyr at utslippene skal ned, og at den fossile energien skal bort

Det grønne skiftet i europeisk energipolitikk betyr at utslippene skal ned, og at den fossile energien skal bort. Mange i Norge håper at Europas kullkraftverk skal legges ned først, og at gass skal være en «bro» til fornybarsamfunnet. Det hadde vært gunstig for Norge om gasskraft erstattet kullkraft i Europa. Vårt problem er at selv om kull byttes med gass, fører EUs klimapolitikk til at den totale etterspørselen etter gass på sikt reduseres.

La oss vise denne effekten med fire eksempler:

1: Produksjonsmønsteret for solceller fjerner lønnsomheten i gasskraftverk.

Strømforbruket i EU ser ut som en lang rekke bølger, der bølgedalene er natt og toppene dagen. Brunkull og atom produserer hele tiden, døgnet rundt, mens gasskraften tradisjonelt produserer på dagen for å dekke bølgetoppen.

Solutbyggingen de siste årene i Tyskland, Spania, Italia og Hellas, og nå også i Storbritannia og Frankrike, gir strømproduksjon på dagen. Solen skviser dermed først ut gasskraftverkene. Samtidig gjør vindkraft et variabelt innhugg i markedet resten av døgnet.

Tilbake står man med et redusert behov, som i mangel av virkelige ambisiøse klimamål dekkes av kull, og ikke den renere og dyrere lillebroren gass.

2. ENØK reduserer behovet

Akkurat som i Norge bruker landene i Nord-Europa mye energi til oppvarming av husene sine. Men de bruker gass, ikke strøm. EU har ambisøse mål for reduksjon av energibruk i bygg. I tillegg har mange land store programmer for energieffektivisering.

Satsing på enøk i Europa kan redusere behovet for importert gass med 60 prosent på 15 år

Energibruken i bygg kommer til å falle. Det betyr først og fremst at byggene bruker mindre gass. ZERO er ikke alene om å hevde dette, det store nederlandske konsulentselskapet ECOFYS anslår at satsing på enøk i Europa kan redusere behovet for importert gass med 60 prosent på 15 år.

I England og Tyskland står bygninger for rundt halvparten av all gassbruk. Endringer i byggenes energibruk avgjør hvor mye gass man trenger. Det grønne skiftet i byggsektoren gir fallende gassetterspørsel i disse landene. I Tyskland er gass til oppvarming redusert med 10 prosent på bare noen år.

3: Sol på tak åpner for varmepumpen

Millioner av hus i EU har nå solcelletak. Utviklingen de siste årene har vist at forbruksmønstre endres når ny teknologi introduseres.

Med solceller på taket er veien kort til å bytte gassfyren i kjelleren med en varmepumpe. Da kan du bruke mer av din egen strøm og varme opp huset og dusjvannet med den. Det er både lønnsomt og miljøvennlig.

Med lave priser på solceller og varmepumper, bytter stadig flere europeere fra gass til varmepumpe.

4. Billig strøm på termos

Mange av våre naboland har et velutbygd fjernvarmenett. Der brukes gass ofte som «spisslast» for å ta topper i forbruket. Utbygging av fornybar gjør at man stadig produserer mer strøm enn man trenger. En god løsning er da å bruke strømmen til å fase ut fossil energi i varmeserktoren, for eksempel ved å lage fjernvarme.

I de danske fjernvarmesystemene konkurreres gass nå ut av vindkraftstrøm.

Samtidig blir det vanligere at fjernvarmeselskapene har akkumulatortanker. Dette er enorme termoser der det lagres varme. De installeres ofte for å kunne koble solfanger-parker til fjernvarmenettet og for å drive biobrenselkjeler mer optimalt. Men de gjør det også mulig å lagre varme fra overskuddsstrøm fra en dag til en annen, og dermed redusere bruken av gass til spisslast.

Gass vil ikke være en klimaløsning i 2050, og på veien dit kan den vise seg å være en blindvei

Fordi gass brukes både til oppvarming og strømproduksjon, blir gassmarkedene utsatt for en dobbelt skvis av det grønne skiftet. På kort sikt kunne gassen spilt en positiv rolle i Europas kraftmiks, men i stedet for den lysegrå gassen, har den grønne fornybare energien og svarte kullkraften tatt markedet.

Vi bør håpe at man raskt går fra fornybar og kull til fornybar og gass, men mengden gass Europa trenger vil uansett falle på sikt. Europa når sine ikke altfor ambisiøse kortsiktige klimamål med god margin, takket være fornybar kraft.

Gassen trengs altså ikke for å nå de kortsiktige klimamålene, og den er ikke ren nok til å nå de langsiktige klimamålene. Gass vil ikke være en klimaløsning i 2050, og på veien dit kan den vise seg å være en blindvei. Globalt kan gassmarkedet vokse ennå en stund, men dyr arktisk gass er neppe konkurransedyktig når den skal konkurrere på et globalt LNG-marked.

For Norge blir det viktig å fortelle hele historien om gass, slik at vi ikke havner bakpå i det grønne skiftet, med store feilinvesteringer i gassinfrastruktur og manglende omstillingsevne til fornybarsamfunnet.