Let’s leapfrogg det fossile..

Tidligere i år rapporterte Time Magazine at over seks milliarder av verdens befolkning har tilgang til en mobiltelefon. Til sammenligning har kun 4.5 milliarder tilgang til fungerende toaletter viste FN-studien.

Tilgangen til mobiltelefonen har eksplodert de siste årene. Gjennom det som kalles for ”leapfrogging”, har teknologien hoppet over flere stadier i utviklingsland sammenlignet med utviklingen vi så de forrige århundrene i våre hjemlige trakter. I utviklingsland har en nemlig hoppet over landlinje, og gått direkte til mobiltelefon. Og det i en enorm hastighet.

Den mobile revolusjonen er med på å endre folks hverdag i alle verdens hjørner.  I områder hvor det er dårlige veier, få eller ingen tog og lite utbygget elektriske nett erstatter telefonen lange reiser, gjør det enklere å selge varer og gjøre forretninger.  Ikke minst endrer det kommunikasjonsmønstre steder hvor kontakt med omverdenen har vært vanskelig tidligere. Denne utviklingen utfordrer dagens økonomiske status quo, hevder Prof. Jeremy Rifkin og forfatter av boken The Third Industrial Revolution.

Den fornybare leapfroggingen

Og de trenger ikke den fossile energien, de trenger den grønne, fornybare.

En slik leapfrogging kan og er det nødvendig at skjer i energirevolusjonen det neste århundret. Flere og flere mennesker løftes ut av fattigdom, med et økende behov for energi. Og de trenger ikke den fossile energien, de trenger den grønne, fornybare. Spesielt solenergi trenger ikke den tunge infrastrukturen som er bygget opp rundt energisystemet i Norge og andre vestlige land. Solcelleanlegg bygges rett på tak, og elektrisiteten kommer direkte inn i stuen. Gjennom små firma og hjelpeprogram har flere tusen hjem i India fått tilgang til solcellepanel. Sosialt entreprenørskap er viktig for utviklingen, men statlig tilrettelegging er også essensielt for at dette skal nå stor skala og slå ut i full grønn blomstring.

Det norske ansvaret

Ved siden av Norges historiske ansvar om å kutte egne utslipp, er det naturlig at Norge og andre vestlige land tilrettelegger for at den rene energirevolusjonen skjer. For å kunne satse massivt på fornybar energi, og utvikling og utbredelse av miljøteknologi i mellominntekts- og utviklingsland må industrilandene bidra med finansiering. Utbygging av fornybar energi er ofte dyrt i startfasen. Finansiering kan eksempelvis skje gjennom Det grønne klimafondet og teknologioverføring. Ikke minst er en slik støtte avgjørende for utviklingslandenes evne og vilje til å påta seg arbeidet med å rulle ut slike tiltak. I tillegg er det essensielt at private aktører kommer på banen. Gode offentlige-private prosjekter, gjennom for eksempel Norfund, gir store volum i fornybarutbyggingen i sør.

Vi kan hoppe over dieselaggregat og parafinlamper

Over 1,3 milliarder mennesker er fortsatt uten tilgang til elektrisitet. En ren energi er avgjørende for at vi skal skape utvikling uten å øke klimagassutslippene. Investering i klimavennlige teknologier og utslippsfire energiløsninger, er essensielt for at mellominntekts- og utviklingslands vekst skjer uten at vi får økninger i klimagassutslippene. Essensielt i denne utviklingen er at systemene som blir utviklet i energirevolusjonen ”leapfrogger” over dieselaggregat, parafinlamper og lignende, og går direkte over til å bruke ren energi. Det som er så bra da er at teknologien er tilgjengelig og potensialet er enormt.

FN estimerer at mer enn 95 % av de som ikke har tilgang til moderne energisystemer befinner seg i Afrika sør for Sahara og I det “underutviklede” Asia. Samtidig er 7 av de 10 hurtigst voksende økonomiene i verden plassert på det afrikanske kontinent, og den afrikanske middelklassen vokser. Behovet for energi, ren energi, vil bare øke de neste årene, og grunnlaget for det grønne ”hoppet” skjer nå.

Verden’s fattigste trenger ikke fossil, men grønn energi!