Lærdom i fra Canada

Canada er i et klimaperspektiv kanskje mest kjent for å trekke seg ut av Kyotoavtalen og være en ganske destruktiv kraft i de internasjonale klimaforhandlingene. Og landets klimamålsetninger er svært lave. Samtidig er en utvikling på gang i Canada som likevel gir en stor grunn til å være optimistisk. Innenfor karbonfangst og –lagring er Canada i front.

En gjeng fra ZERO, Bellona, OED og Shell har vært på studietur i Canada for å lære suksessoppskriften. Vi besøkte de to CCS- prosjektene som har kommet lengst, Boundary Dam og Quest, to fullskala fangstprosjekter hvis oppstart er like rundt hjørnet.

Til tross for politisk vilje og vedtatte virkemidler har hverken EU eller Norge hatt en spesielt vellykket CCS- satsning. Mongstad-prosjektet tegner til å bli svært dyrt (langt dyrere enn tilsvarende prosjekt i Canada) og er mange år forsinket. I EU er flere prosjekter skrinlagt eller utsatt. Dette gjør at virkemiddelpolitikken til Canada blir spesielt interessant.

Jeg har her skrevet en liten oppsummering av sentrale virkemidler for CCS, fordelt på delstats og nasjonalt nivå.

Nasjonalt

Canadas CCS veikart ble vedtatt i 2006 av National Resources Canada. CCS pekes på som strategisk viktig for Canada av flere grunner. Canada har store ressurser av fossilt brensel. Å redusere CO2-utslippene fra utvinningen av disse, er essensielt for den føderale regjeringen.  Samtidig vil CCS være med på utnytte reservene mer effektivt gjennom økt oljeutvinning (EOR).

Emission Performance Standard

Environment Canada vedtok et regelverk for utslippsstandarder for kullfyrte kraftverk september 2012. De nye kravene innebærer at et nytt kullkraftverk ikke kan slippe ut mer enn 420 tonn CO2 per gWh.

Dette var utslagsgivende for SaskPower og Boundary Dam, enten måtte man tilpasse seg de nye rammene og følgelig bruke CCS, eller så måtte man rett og slett legge ned kullkraftverket.

Reglene, som trer i kraft i 2015, er slik at eksisterende kullkraftverk ikke vil omfattes av kravene før de når slutten av sin levetid, som er om lag 45 år i følge the Canadian Environmental Protection Act, 1999. Dette er tilfellet for deler av Boundary Dam. Nye anlegg må bygges klare for CCS med en gang, og det er mulig å få en midlertidig utsettelse fram til 2025.

I 2007 ble ecoEnergy CCS Task Force satt ned for å anbefale de beste virkemidlene for Canada for å implementere CCS i stor skala. Gruppen besto av ulike aktører knyttet til CCS, blant annet fra forskningsmiljøer og industrien.

Anbefalingene de kom med var, som har blitt implementert var:

–          Inkludere CCS i Canadas «clean air regulations»

–          Etablere finansiell støtte til CCS som tildeles gjennom en konkurranse mellom ulike prosjekter. Finansiell støtte har vært gitt til både Sask Powers prosjekt ved Boundary Dam og til Shells Quest- prosjekt.

–          Satse på forskning for å redusere kostnadene ved CCS.

Saskatchewan

I Saskatchewan er Sask Power, som delstatlig selskap, eneste kraftselskap som opererer. Det vil si at kraftmarkedet i provinsen ikke er liberalisert, som det er i Alberta og Norge. Sask Power møter politiske krav om å tilby en lav og stabil strømpris. I dag er strømprisen fastsatt til ca. 70 øre/kWh, inkludert nettleie, skatter og avgifter.

Delstaten Saskatchewan har bidratt med 42 millioner canadiske dollar til SaskPowers CCS prosjekt på Boundary Dam.

SaskkPower opererer her i en mer stabil prissituasjon enn hva kraftselskaper gjør i Norge og Europa, som har et kraftmarked med langt større svingninger i kraftpris og markedssituasjonen.  De har også vanskelig for å integrere mer fornybart i nettet dersom de ikke bygger ut kraftnettet sitt betraktelig, noe det ikke er planer om å gjøre foreløpig.

Alberta

Alberta har satt opp en målsetting for å redusere utslippene sine med 50% under Business As Usual (BAU) og 14% under 2005 – nivå innen 2050. Noe som ikke kan sies å være spesielt ambisiøst i seg selv. CCS er ventet å stå for over halvparten av disse kuttene (139 Mt av total 200 Mt). At CCS skal stå for en såpass stor andel,er likevel en så ambisiøs målsetting at myndighetene nevnte at det kan hende de er nødt til å nedjustere dette noe.

I 2008 opplevde Alberta, som flere land og regioner, et oppsving i økonomien. De bestemte seg for å satse to milliarder dollar på transportsektoren, og to milliarder på CCS.

Det ble lyst ut en slags konkurranse for potensielle CCS prosjekter, the CCS Act, og hele 20 prosjekter søkte. Etter en lengre prosess ble 4 av disse plukket ut for finansiering. Disse var Swan Hills, Transalta, Alberta Carbon Trunk Line og Quest. Av disse eksisterer de to siste fortsatt.
Alberta har en utbetalingsordning for CCS prosjektene som både Europa og Norge kan lære av: de betaler ut støtten i rater. Det vil si at ved oppsatte milepæler, etter grundig rapportering, får prosjektene videre støtte.

Samme år ble CCS Development Council etablert for å utvikle et veikart for CCS som kunne implementeres i Alberta. I dette arbeidet ble en rekke aktører spurt om råd. Slik fikk man innspill fra både industrien selv, fra forskningen og fra miljøorganisasjoner.
Veikartet som ble utgitt i 2009 inneholder anbefalinger knyttet til business- modeller for CCS, lovverk og forskningsbehov.

Oppfølgingen kom ganske kjapt.

–          I 2009 ble The Carbon Capture and Storage Funding Act vedtatt og med det ble det opprettet et fond på C$ 2 milliarder for å finansiere CCS- prosjekter. Prosjektene velges ut gjennom en konkurranse og foreløpig har to prosjekter for finansiering, deriblant Quest.

–          I 2010 ble The Carbon Capture and Storage Statutes and Amendment Act vedtatt – et vedtak som sikret tilstrekkelig lovverk knyttet til lagring av CO2 i Alberta. Særlig interessant er det at en vedtok at delstaten skal være ansvarlig for et lagringsområde på lang sikt. De opprettet et fond, post- closure stewardsship fund», som vil finansiere arbeidet med å overvåke og vedlikeholde et lager, samt eventuelle uforutsette hendelser som lekkasje.

Videre har Alberta innført andre reguleringer, blant annet en som gir selskaper mulighet til å se etter og leie områder for lagring av CO2 på land. En slik tillatelse inkluderer flere krav, blant annet knyttet til overvåking av reservoaret og til planer for nedstenging av lager og brønner.

I disse dager holder de på med en såkalt CCS Regulatory Framework Assessment (RFA) der Alberta evaluerer alt av eksisterende rammeverk for CCS. Etter høringsfrist hadde det kommet inn 71 anbefalinger om endringer til provinsregjeringen.

Meroljeutvinning

På oljefeltet Weyburn, nær grensen til Nord-Dakota i USA, har man i flere år benyttet teknologi som bruker CO₂ for å øke oljeproduksjonen, og utvide levetiden til oljefeltet, såkalt meroljeutvinning. CO₂-en blir kjøpt og deretter hentet i rør fra et kullkraftverk rett over grensen i USA, og snart også fra Boundary Dam CCS- prosjekt. CO_2- en skal ved prosjektslutt lagres permanent, og det drives streng monitorering og oppfølging også underveis. I tillegg til politiske virkemidler, kan bruk av CO₂ til økt oljeutvinning være med på å sikre en del CCS- anlegg rent økonomisk, der det er aktuelt.

Carbon Capture and Use (CCU)

I mars 2013 lanserte Alberta’s Climate Change and Emissions Management Corporation’s (CCEMC) sitt “Grand Challenge” initiative. Dette innebærer et utlysning for stipender (grants) på til sammen 35 mill CAD for innovative prosjekter som nyttiggjøring av CO2 i produkter, dvs CCU. I den første runden vil de gi opp til 10 mill CAD fordelt på 20 stipender à 500 000 CAD til de mest lovende teknologiene. 

Les mer her:

http://www.zeroco2.no/projects/countries/canada