Klimainvesteringer

Det er på tide at Norge gir opp troen på en global CO2- pris eller velfungerende kvotesystemer som eneste saliggjørende for klimaet. For å redde klimaet bør Norge i stedet investere stort i fornybar energi verden over.

Klimatoppmøtet i Doha ble avsluttet uten de store suksesser og uten en enighet som virkelig kan monne for å løse klimaproblemet. Det er to ting å lære av møtet. Det er fortsatt svært viktig at Norge trapper opp innsatsen for innenlandske kutt. Samtidig må Norges innsats ute økes og bli mer målrettet.

For å løse klimaproblemet har Norge valgt en todelt strategi. Vi skal kutte utslipp på hjemmebane, samtidig som vi bidrar ute gjennom kjøp av kvoter og bidrag med regnskogmidler. Erfaringen vi nå kan og bør trekke er tydelig; Norges klimastrategi er overmoden for er revidering.

La oss ta en titt på hva som skjer globalt. I Doha gjorde en ingenting for å avhjelpe et kvotemarked som ligger med brukket rygg, med en kvotepris som har kollapset. Utsiktene til mer effektive systemer er små. Dette kan gi en inntrykk av at det kun er dårlige nyheter på klimafronten. Med god grunn. Samtidig er ikke bildet helsvart, det går faktisk framover med verden på mange områder.

Lørdag 26.mai i år produserte tyske solkraftverk halvparten av Tysklands strømbehov. Tyskland satte med dette ny verdensrekord. Dette gir oss i ZERO håp, og inspirasjon til å peke på hvilken vei vi bør gå videre. I Tyskland høster de nå fruktene av politisk lederskap. Et lederskap som har forstått sammenhengen mellom teknologiutvikling, industriell innovasjon og markedsbygging.

En ting vi spesielt bør merke oss: Dette har skjedd på tross av at det finnes ikke noen global pris på CO2. Det er kraftigere virkemidler som har lagt grunnlaget for denne utviklingen. Virkemidler for tiltak som i begynnelsen var mange dyrere enn kvotepris. Det er enkeltlands beslutninger om å satse som er grunnlaget for at det nå er mulig å være optimist!

Samtidig som enkeltland investerer stort i fornybar energi, er Norge en storinvestor i fossil energi over hele verden. Statens Pensjonsfond Utland, eller oljefondet, har over 3000 milliarder kroner på bok. Framtiden i våre hender har regnet ut at omlag 240 milliarder av de 3000 er investert i kull-, olje- og gasselskaper. Norge investerer aktivt i et veddemål mot målet om å hindre en temperaturøkning på mer enn 2 grader, og dramatiske klimaendringer.

Det anerkjente analyseselskapet Mercer skriver i en rapport om det norske oljefondet, at vi er godt posisjonert i et scenario hvor den globale temperaturen øker med katastrofale seks grader. Hvis verden derimot når togradersmålet, som Norge selvsagt har tilsluttet seg, vil oljefondet og Norge med dagens investeringer tape svært mye penger. Er dette en investeringsstrategi vi kan stå inne for?

At forvaltningen av oljefondet skal ha som mål å oppnå en høyest mulig avkastning er forståelig. Men investering i fossil energi er ikke lenger hva som gir størst mulig avkastning. I dag har Norfund, som investerer i fornybar energi, en langt høyere avkastning enn oljefondet. Oljefondets investeringer i selskaper hvis hovedvirksomhet er fossil energiproduksjon er et veddemål mot den klimapolitikken Norge fører. I tillegg påtar fondet seg en finansiell risiko.

Norge bør øke sin innsats ute, først og fremst gjennom å investere i fornybar energi. Vi bør opprette to investeringsfond som skal investere i ren energi, ett for OECD- land og ett for lav- og mellominntektsland. Afrika alene trenger framover 200 milliarder i året i investeringer i kraft, og det meste av dette må komme som private investeringer. Norge bør og kan ta en stor andel av disse. På denne måten vil energisystemene og kraftproduksjonen som bygges opp bli klimavennlig, i stedet for fossil.

Når både Europa og Afrika vil ha behov for investeringer i mangemilliardklassen i årene framover gir dette store investeringsmuligheter. Investeringer som gir minst like god avkastning som oljefondet, og som, avhengig av hvor de gjennomføres, har lav risiko. Hvis Norge i tillegg oppretter en ny garantiordning, a la GIEK, som har som hovedoppgave å redusere risikoen ved kraftinvesteringer i utviklingsland. En garantiordning vil gjøre prosjektene mer lønnsomme og tiltrekke flere aktører som gir større konkurranse, lavere kostnader og bedre prosjekter.

En storstilt satsning på fornybar energi i lavinntektsland vil gi mange av landene mulighet til å hoppe bukk over en fossil tidsalder og gå rett på den fornybare. Norge bør vri oljefondet over fra risikofylte fossile investeringer og over til fornybare. Norges klimainnsats ute må forsterkes, men da må vi tørre å innrømme at kvotesystemet ikke lenger er veien å gå.

Skrevet av Kari Elisabeth Kaski, nestleder i ZERO. Kronikken sto på trykk i VG 29.12.2012