Fra høring i Finanskomiteen om SPUs investeringer i kullselskaper

Dette notatet ble distribuert til medlemmene av Finanskomiteen under gårsdagens høring om representantforslag om SPUs investeringer i kullselskaper. Notatet er skrevet av Kari Elisabeth Kaski og Marius Holm.

Til medlemmer av Finanskomiteen

Høring om representantforslag fra stortingsrepresentantene Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Torstein Tvedt Solberg om å utrede i Statens pensjonsfond utlands investeringer i kullselskaper (Dokument 8:16 S (2013-2014)

Innledning

ZERO støtter forslaget om å trekke investeringene til Statens pensjonsfond utland (SPU) ut av kullselskaper. En slik beslutning vil redusere SPUs totale eksponering mot fossil energi, men kun være starten på en nødvendig diversifisering av fondets portefølje. Det må være et mål at SPU har lav eksponering mot fossil energi, samtidig som fondet bidrar til det grønne skiftet gjennom investering i infrastruktur knyttet til fornybar energi.

En ansvarlig investeringspraksis tilsier at fondet bør redusere sitt eierskap i fossil energi, og at et slikt nedsalg vil være i henhold til både gjeldende prinsipper for ansvarlige investeringer, slik de er uttrykt i Stortingsmeldingen om forvaltningen av SPU, og i henhold til de overordnede prinsipielle anbefalingene i Strategirådets rapport om ansvarlig investeringspraksis og Statens pensjonsfond utland. Et slikt nedsalg er nødvendig for å oppfylle det overordnede formålet med forvaltningen av SPU, å maksimere fondets kjøpekraft innenfor et moderat nivå på risiko.

Karbonbudsjettet og globale reserver av fossil energi

FNs klimapanel (IPCC) har estimert at atmosfæren maksimalt kan tilføres i underkant av 3000 gigatonn CO2 om oppvarming skal begrenses til to grader. Av dette budsjettet er om lag 2000 gigatonn allerede brukt opp. Det gjenværende karbonbudsjettet globalt er dermed på ca 600-1000 gigatonn CO2, avhengig av hvilke forutsetninger man gjør om utslipp fra avskoging og utslipp av andre klimagasser enn CO2.

Det Internasjonale energibyrået, IEA, anslår at de kjente globale reservene av kull, olje og gass vil gi et utslipp på 2860 gigatonn CO2.

Børsnoterte selskaper eier av dette til sammen fossile energireserver tilsvarende 762 gigatonn CO2, hvorav gass utgjør 101 gigatonn, olje 388 gigatonn og kull 273 gigatonn. Resten av reservene tilhører statlige selskaper. Dersom børsnoterte selskaper utvinner en andel av karbonbudsjettet som tilsvarer deres 25 prosent andel av de totale reservene, vil 60-85% av ressursene måtte bli liggende i bakken. [1] For å unngå en global oppvarming på mer enn to grader kan vi ikke hente opp hele volumet av kjente reserver av fossil energi.

Hvilke ressurser som vil utnyttes innenfor karbonbudsjettet togradersmålet avgjøres av de enkelte reservers utvinningskostnader og utslippskostnader. Siden karboninnholdet er høyere i kull enn i olje og gass kan det forventes at en noe større andel av kull enn olje og gass vil bli ulønnsomme under togradersmålet. Det er imidlertid ikke mulig i et togradersscenario å kun la kullreservene bli liggende. Rystad Energy anslår at 78 prosent av kullreservene, 35 prosent av oljereservene og 38 prosent av gassreservene må bli liggende i bakken.[2] Børsnoterte selskaper innen olje og gass vil rammes hardt av fallende etterspørsel, fordi selskapenes porteføljer i økende grad er dominert av ressurser som er kostbare å utvinne, mens de billigere ressursene tilhører statlige selskaper i land som Saudi Arabia, Iran og Kuwait.[3]

Karbonbudsjettet innebærer at store deler av verdiene i børsnoterte selskaper innen både kull, olje og gass ikke har noen verdi under togradersmålet. Dette faktum har fått tilnavnet «karbonboblen». Hvorvidt karbonboblen reelt sett er en finansiell boble, avhenger av om markedet allerede har tatt konsekvensen av fossile reserver som ikke kan utnyttes inn i sin prising av selskapene. Selv om prising av selskaper i aksjemarkedet i stor grad er en funksjon av inntjening på forholdsvis kort sikt, tyder mye på at verdien av selskapene ville falt betydelig om markedet hadde tatt karbonbudsjettet på alvor. I løpet av det siste året har de 200 største noterte selskapene innen kull, olje og gass investert 674 milliarder dollar i utvikling av nye reserver. Dersom aksjemarkedet hadde lagt karbonbudsjettene til grunn, ville aksjonærer trolig ha forlangt utbytte framfor investeringer i nye reserver som kommer på toppen av allerede store reserver som må bli liggende i bakken.

SPUs investeringer i fossil energi trygger ikke pensjonene

Den norske stat er en betydelig investor i fossil energi, gjennom Statens direkte økonomiske engasjement, Statoil og SPUs andeler i børsnoterte energiselskaper. I 2012 var statens verdier innen olje, gass og kull om lag 1700 milliarder kroner. Statens samlede investeringsportefølje, SPU, SDØE, SPN, statlig eierskap i norske selskaper med videre, har en total verdi på om lag 7000 milliarder. Dermed er om lag 25 prosent av statens investeringer i fossil energi. I tillegg til den direkte finansielle eksponeringen, er norsk økonomi generelt svært oljeavhengig. I 2012 sto petroleumsnæringen for 23 prosent av Norges verdiskaping og 30 prosent av statens inntekter. Til tross for at norsk økonomi og statens investeringsportefølje er svært eksponert for risikoen i olje- og gassmarkedet, har SPU likevel økt Norges eksponering ytterligere gjennom investering av nærmere 300 milliarder kroner i børsnoterte selskaper innen fossil energi.

Siden opprettelsen av SPU har gjennomsnittlig årlig tilførsel av kapital til fondet fra Statens petroleumsinntekter vært 195 milliarder kroner per år.[4] I følge Nasjonalbudsjettet 2012-2013 forventes det at statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fram til 2030 skal forbli over 150 mrd kroner per år. Når dette sammenholdes med statens forventede avkastning fra SPU, på 250 millarder per år, ser man at tilførsel av oljeinntekter fortsatt vil ha stor betydning for fondets verdi. Dersom NBIMs mandat var å maksimere fondets framtidige verdi, i betydningen summen av tilførsel og avkastning, og ikke kun maksimere avkastning, ville NBIM ha redusert eksponeringen i fossil energi.

Dagens investeringspraksis, ved bruk av referanseindeks som mål for risiko og avkastning, er ment som en politisk nøytral og trygg finansfaglig forvaltning av SPU. Imidlertid gir praksisen en høyere risiko enn det som er tilfelle for tilsvarende pensjonfond, på grunn av oljeprisens betydning for tilførselen til fondet. Selv om aksjer innen fossil energi skulle være riktig priset, er eksponeringen mot olje, når vi inkluderer oljeinntektene som tilføres fondet, et veddemål mot markedet, og dermed i strid med kravet til moderat risiko. Hvis vi tar inn over oss at selskaper innen fossil energi er overpriset som følge av at markedet ikke har tatt innover seg at ressursene må bli liggende i bakken, taler også finansiell ansvarlighet for nedsalg i fossil energi.

En rapport utarbeidet av Mercer viser at dersom klimagassutslippene fortsetter langs dagens bane, vil all verdiskaping rammes hardt, og verdien av den samlede aksjeporteføljen vil reduseres.[5] Mercer peker på at SPUs portefølje bør endres dersom man legger til grunn at klimaproblemet skal løses.

Kan vi trekke SPU ut av fossil energi samtidig som vi investerer i norsk petroleumsvirksomhet?

ZERO mener det er naturlig å skille mellom utviklingen av norsk petroleumsnæring og forvaltningen av SPU. I norsk petroleumsforvaltning bør vi bringe våre nasjonale investeringer i olje og gass mer i samsvar med våre klimapolitiske mål. Dette kan gjøres ved å være mer restriktiv til statlige investeringer i felt som neppe er lønnsomme under togradersmålet (krever en høy oljepris), ved å stille krav om lave eller ingen utslipp i produksjon og gjennom strategisk satsning på karbonfangst og –lagring, kan vi bidra til at norsk petroleumsnæring er bedre rustet for en nullutslippsøkonomi enn sine konkurrenter, og øker sin markedsandel i et marked som nødvendigvis må falle i volum.

Noen vil tape når to tredjedeler av de fossile energireservene skal bli liggende i bakken. Klimafaglig vil ikke det å kun la kull bli liggende være forenelig med togradersmålet. Derfor er taperne eiere av kull, samt oljeselskaper som i økende grad investerer i oljefelt med svært høye produksjonskostnader og tilsvarende krav til høy oljepris.

SPU bør investere mer i fornybar energi

SPU skiller seg fra mange andre fond både i størrelse og med sin langsiktige investeringshorisont. Dagens investeringsstrategi, som begrenser SPUs investeringsunivers til børsnoterte aksjer, obligasjoner og eiendom, utnytter i for liten grad SPUs særtrekk. Ettersom fondet ikke har løpende likviditetsbehov er det særlig godt egnet til å bære risikoen og høste potensielle gevinster ved investeringer i lite likvide aktiva som infrastruktur og unoterte aksjer.

På bakgrunn av dette er SPU unikt posisjonert for å gjøre direkteinvesteringer i infrastruktur, som kan være fornybar energiproduksjon og -distribusjon, fra et rent finansielt perspektiv og for å bidra til det grønne skiftet internasjonaltEn slik utvidelse av SPUs investeringsunivers vil kunne bidra til å redusere eksponeringen for klimarelatert risiko, og samtidig kunne bidra til høyere avkastning fra fondet fordi det kan innebære en bedre utnyttelse av SPUs unike særtrekk som investor. Flere andre store europeiske pensjonsfond, inkludert det danske pensjonsfondet og nederlandske PGGM, investerer allerede direkte i infrastruktur for fornybar energi.

Vi mener at SPU bør få definert direkteinvesteringer i infrastruktur tilknyttet også fornybar energiproduksjon og -distribusjon som del av sitt investeringsunivers. Slike investeringer må skje i samsvar med internasjonal normer for ansvarlige investeringer. Innenfor rammen av at Statens Pensjonsfond Utland søker å utnytte fondets langsiktige perspektiv og betydelige størrelse for å skape høy avkastning og sikre verdier for fremtidige generasjoner – anbefaler vi at det foretas en utredning for å vurdere hvordan dette kan tas inn i forvaltningen av fondet.

Reduserte eierandeler i fossil energi og økte investeringer i fornybar energi vil gjøre fondets investeringer tilpasset fondets hovedformål om maksimal avkastning innenfor moderat risiko. Gjennom bedre risikospredning, trygges framtidige pensjoner. Enda viktigere er det at fondets investeringer vil samsvare med våre samfunnsmål, og være en viktig brikke i det grønne skiftet.