Fornybarmål absurd?

Av Marius Holm, leder i ZERO (trykket i DN 21.12.13)

DNs leder mener det er absurd av ZERO å legge større vekt på EUs fornybarmål enn klimamål. ZERO mener det er mer absurd at DN og regjeringen vil stoppe den viktigste driveren for den formidable energiomstillingen verden er avhengig av for å nå togradersmålet.

EUs krav om 20 prosent utslippskutt og 20 prosent fornybar energi innen 2020 er pilarene for Europas klimapolitikk. Et moderat utslippsmål kunne vært oppnådd billig gjennom forbedring av fossile energikjeder og substitusjon av kull med gass. Men 40 prosent utslippskutt av EUs globale andel på 11 prosent redder ikke klimaet.

Når man nå diskuterer forsterkning av målene fram mot 2030, er det naturlig å spørre seg hva som har bidratt mest til globale utslippsreduksjoner på 50-85%, som er nødvendig for å nå togradersmålet. Fornybarmålet har forsert utvikling av sol og vindenergi, som er de to fornybare energikildene med størst globalt potensial. Prisen på solstrøm har falt fra 5 kroner til 50 øre på få år, takket være den massive industrialiseringen EUs krav har utsløst.

Tyskland, som har stått i spissen for fornybarutviklingen, vil innen 2020 dekke opp i mot 40 prosent av sitt elforbruk med fornybar energi, i hovedsak sol og vind. Utviklingen snur opp ned på kraftmarkedet, med energikilder som ikke har produksjonskostnader når investeringen først er tatt. Siden sol og vind er væravhengig, tar Tyskland fatt på det neste nødvendige skrittet mot et utslippsfritt energisystem, nemlig lagring av strøm og styring av forbruk. Hvis utviklingen fortsetter, kan vi i 2030 gjøre opp status: Solenergi er den billigste energikilden, og ny lagringsteknologi sammen med kraftutveksling mellom ulike fornybare energikilde gjør det mulig å dekke behovet også etter solnedgang. Forretningsmodellen for fossil kraftproduksjon vil være døende, og markedet tar over rollen den globale politiske arenaen så langt har mislykkes med å fylle.

Fornybarmål er ikke absurd. Det er den realistiske veien mot null utslipp, og det eneste som gir grunnlag for optimisme i klimapolitikken.