Krever høyere CO2-avgift for at bensinen skal bli mye dyrere

Industrimannen Jens Ulltveit-Moe er ikke som alle andre storkapitalister, som kun tenker profitt og ikke miljø. Nei, Ullstein-Moe tenker profitt, men også miljø, og mer nå enn for tre år siden, da han kjøpte seg inn i et bioetanolanlegg i byen Presidente Prudente i delstaten Sao Paulo.  Her har Umoe BioEnergy ASA kjøpt og leid 33 000 ha jord plantet med sukkerrør, selskapet har rundt 1600 ansatte, og første halvår i 2010 produserte det 77.4 millioner liter etanol.

Zero.no treffer Jens Ulltveit-Moe på anlegget sammen med olje-og energiminister Terje Riis-Johansen. En synlig stolt bioetanol eier, og en nysgjerrig og spørrende oljeminister, selv bonde og tidligere landbruks- og matminister fra 2005-08.

Optimistisk eier

Jens Ulltveit-Moe tørker svetten, retter på capsen, pusser solbrillene, og peker ut over landskapet som er dekket av sukkerrør, så langt øyet kan skue. Det er høsting, og store spesialbygde kuttemaskiner går døgnet rundt, natt som dag, hver dag i uka, fra april til oktober. Sukkerrørene kuttet, deles opp, lastes på enorme lastebiler, kjøres bort til møllene som omgjør sukkerrørene til etanol og energi.

Jens Ulltveit-Moe får nesten dollartegn i øynene når han ser ut over sukkerrør plantasjen, som mest av alt ligner på en jungel av siv:
- Jeg er stolt, og går dette bra, noe jeg er overbevist om, så gjør jeg det bra økonomisk.  Jeg kan love deg at slik var ikke stemningen for tre år siden da jeg gikk inn i anlegget og tapte 300 millioner kroner. Jeg trodde ikke det var mulig å tape så mye så raskt. Året etter fulgte den globale økonomiske nedturen, og tanken på å kaste inn håndkleet streifet meg. Nå er jeg imidlertid mer optimist enn noen gang, og i år vil vi tjene 50-60 millioner kroner på driften. Jeg skal i løpet av de neste to årene investere noen milliarder, utvide etanolproduksjonen og starte opp egenproduksjon av elkraft basert på sukkerrør. Både til å drive møllene, men også til salg i markedet, forteller en synlig fornøyd Ulltveit-Moe.

Riktig prising

Vi lurer på om han er fornøyd med sidemannen, altså statsråd Terje Riis-Johansen, som går inn for beskatning av biodiesel, en beskatning de fleste er imot, også innen Ap:

- Jeg er ikke imot beskatning på biodrivstoff. Alle må være med på å betale. Det jeg derimot er uenig i, og hvor regjeringen bommer, er strukturen på beskatningen. Jeg er overbevist om at miljøkampen er et spørsmål om riktig prising på CO2, og en riktig pris på andre stoffer som forurenser. Hva med oljeindustrien som slipper ut store mengder kloakk skattefritt. Hvorfor skal ikke oljeindustrien betale skatt på kloakken? Eller hva med fossilt brennstoff som kloden årlig subsidieres med 500 milliarder dollar. Dette henger ikke på greip, understreker Ulltveit-Moe, som er krystallklar på hva regjeringen ønsker å oppnå med avgiftspolitikken:

- Finansdepartementet vil bare sikre provenyene. De er redde for at biodrivstoff skal ta av, og at staten dermed vil kunne tape store skatteinntekter. Derfor er de føre var og har altså besluttet å beskatte biodiesel. Strukturen på skatten er gal, ikke avgiften på biodiesel eller bioetanol. Vi må få en CO2 avgift som gjør bensinprisen langt høyere. Det vil føre til mindre bruk av fossilt drivstoff, og en vridning over til biodrivstoff, sier Ullestein-Moe.

Øker i Brasil

Industrimannen er åpen på at det første året var et tapssluk, eller end a verre, en økonomisk katastrofe. Nå i ettertid ser han klare feil han gjorde i oppstarten:

- Da jeg besluttet meg for å satse på bioetanol, så jeg på ulike alternativer, i flere land, bl.a. Mosambik og Brasil. Jeg falt ned på Brasil, av ulike årsaker. Brasil er et høyt utviklet industriland, det har et stabilt demokratisk styre, økonomien går godt, og det har en relativt vel utdannet arbeidsstokk. Feilen jeg gjorde var å overta en stab med ledere og arbeidere som tilhører B-laget. De var dårlige, lite effektive, og mange av dem var lite interessert i sukkerrør produksjonen. Samtidig møtte jeg det brasilianske byråkratiet med full tyngde, og det er som en ugjennomtrengelig jungel med regler og papirer som skal fylles ut, forteller han, og fortsetter:

- Nå har jeg skiftet ut hele ledelsen, satt en dyktig brasilianer i toppen, hentet noen betrodde medarbeidere fra Norge, og vi har skaffet oss en topp advokat i Sao Paulo som kjenner byråkratiet mange irrganger. Ja, og så har jeg investert i en ny maskinpark og et nytt etanolanlegg, forteller Jens Ulltveit-Moe.

Ut av sol

Vi lurer på om den økte satsingen i Brasil har noe å gjøre med at han har trukket seg helt ut av solkraft?

- Ja, på en måte. Da miljøkonferansen COP15 i København gikk i vasken i desember 2009, og flere europeiske land, som Hellas, Spania, Italia, Portugal og Irland, gikk inn i resesjon og en økonomisk nedtur, forstod jeg raskt at det vil ta mange år før solkraft industrien vil tjene penger. Eller for å si det sånn: hvis en regjering må velge mellom å bruke penger på ro og orden i gatene eller å investere i solkraft, ja da velger de ro og orden. Så enkelt er det, sier han, og legger raskt til at miljøinvesteringer er risikofylte:

- Det finnes ingen profitt uten risiko. De som sier noe annet er svindlere. Jeg satser på noe jeg har tro på, ikke bare fordi jeg ønsker å tjene penger, men også fordi jeg ønsker et renere miljø, forteller han, og trekker frem Brasil og rammevilkårene for å drive business:

- Jeg var forundret da jeg kom hit og oppdaget hvor stengt regulert alt er, mye strengere enn i Norge. Det å få miljølisens fra Ibama, det brasilianske miljødirektoratet, er ingen spøk. Men samtidig legger myndighetene forholdene til rette for driften av bioetanol. Og det er interessante at 90 prosent av Brasils bilpark, rundt 10 millioner biler, er såkalte flex-biler som kan gå på bioetanol like godt som på annen drivstoff, forteller han, og da biodrivstoff er billigere enn bensin, velger bilistene biodrivstoff.

Ikke matjord

Umoe Bioenergy er 100 prosent eid av Jens Ulltveit-Moe, og han har ingen planer om å ta selskapet på børs.  Påstanden om at sukkerrørplantasjene som produserer etanol stjeler verdifull matjord,  avviser han blankt:

- I 2008 dekker etanolproduksjonen av sukkerrør 4.8 millioner ha, eller rundt 1.5 prosent av landets 330 millioner ha dyrkbar jord. Det vi ser er at sukkerrør produksjonen vil ekspandere, men ikke på bekostning av matjord, men på jord som ligger brakk og som er forlatt. Brasil opplever i dag en økt vekst i matvareproduksjonen, billigere basisvarer som ris, sukker, bønner, korn og kylling. På den andre siden øker sukkerrørproduksjonen, som skaper renere drivstoff, et renere miljø, men også generer elkraft. At det er mulig å produsere sukkerrør uten at det går på bekostning av matvareproduksjonen, er helt sentralt for meg,  forteller Jens Ulltveit-Moe.

Imponert

Statsråd Terje Riis-Johansen og ZEROs egen ekspert Gøril Andreassen, som har vært på anlegget tidligere, er begge fornøyd med hva de ser og hører. Statsråden oppsummerer det slik:

- Jeg var ikke klar over at Brasil var kommet så langt innen det industrialiserte landbruket. Det er imponerende å se med egne øyne hvordan innhøstningen og produksjonen av etanol foregår. Det som jeg tar med meg tilbake til Norge er at det er mulig å produsere etanol og kraft uten at det går på bekostning av matjord, sier Terje Riis-Johansen.

Noe av de samme poengene understreker Andreassen, som også kommer med et spark til statsråden:

- Jeg mener vi kan bygge opp en tilsvarende bioindustri i Norge basert på våre skoger. Men det er viktig at avgiftssystemet sikrer at biodrivstoff lønner seg i forhold til fossilt drivstoff, sier Gøril Andreassen.