Siden Balitoppmøtet har verdens ledere forberedt klimatoppmøtet i
København, akkompagnert av stadig dystrere vitenskaplige rapporter om
tilstanden til klimaet. Det hele endte i en avtale fremforhandlet
utenfor FN-prosessen av lederne i 25 land, ledet av Kina, Sør-Afrika,
India, Brasil og USA.
Den fem sider lange teksten, som kun annerkjenner behovet for å
begrense den globale temperaturstigningen til maksimalt 2 grader (jmf.
førindustriell tid) uten å faktisk forplikte til at det skjer, ble bare
tatt til etterretning og ikke tilsluttet av de 193 landene som deltok
på COP15.
Man klarte heller ikke å bli enige om noen tallfestede ambisjoner
for kutt i klimagassutslippene for 2020, og også tidligere
formuleringer om 80% kutt innen 2050 ble fjernet. Man ble imidlertid
enige om å ha som mål å sørge for 100 milliarder dollar til
utviklingsland for å begrense klimaødeleggelsene og hjelpe de med
utslippskutt, selv om det ikke er beskrevet hva som skal komme som rene
bistandspenger og hvor mye av de rene markedmessige investeringene som
skal telle med.
Man ble også enige om at voksende økonomier, slik som Kina, skal
overvåke og rapportere klimagassutslippene sine til FN annenhvert år.
Dette var et viktig punkt for USA for å kunne verifisere at mekanismer
for å kutte klimagassutslipp faktisk virker etter hensikten.
Fredrik Reinfeldt, statsministeren i Sverige som har presidentskapet
i EU beskrev avtalen slik: "Let's be honest. This is not a perfect
agreement. It will not solve the climate threat."
ZERO er enige med Reinfeldt. Vi må nå bruke tiden fremover til å
redusere de rike landenes utslipp, for slik å gjenoppbygge tilliten
mellom den fattige og den rike delen av verden. Det er både riktig og
viktig, for Norge og for resten av verden.
