Er det noen her som kjenner igjen dette bildet bak meg?
Det gjør egentlig ikke jeg heller. Men det jeg kan fortelle er at dette
kunstverket vi ser bak her nå er laget av en av samtidskunstens absolutte
stjerner, Damien Hirst. Og nå er jeg bare en vanlig fyr fra Skien som ikke har spesielt greie
på kunst, men faktum er at de som har peiling på dette – og som forstår verdien
av det – er villig til å betale veldig mye penger for moderne kunst som dette
her. Og som dere ser her,- små pilleskrin i hyller til 19 millioner dollar.
Eller dette hjertet her:
Som en heldig kjøper fikk muligheten til å sikre seg for 23,6 millioner
dollar i sin tid.
Det jeg kan lese ut av dette er, er at det åpenbart eksisterer et
marked med livets rett.
Og her ser vi utviklingen av den totale verdien av kunst solgt på
auksjoner fra 2000 frem til 2008, og til og med vi enkle folk fra Skien
skjønner at kunstmarkedet har blitt en skikkelig milliardhandel.
Og det har aldri blitt solgt kunst for mer penger i noen annen periode
i historien enn i det første halvåret av 2008.
Men hva skjedde med den globale kunsthandelen i andre halvdel av 2008?
Jo, som vi alle vet: Lehman Brothers erklærte seg konkurs i september
2008. Det var da det for alvor begynte å gå opp for folk at noe var galt med
finansmarkedet i USA. Samme dag som Lehman
Brothers kollapset, 15. september 2008, solgte Damien Hirst kunstverk for over 1,1 milliarder kroner på en enkelt
auksjon. En måned senere var alt snudd opp ned, og auksjonene i oktober og
november var en katastrofe. Og i løpet av et halvt år raste markedet for
moderne kunst med 75 prosent.
…ikke helt ulik det som skjedde i aksjemarkedet i samme periode. Her er
det ikke så vanskelig å se en sammenheng: De store sentrene for handel i
moderne kunst de siste tiårene har ligget i New York og London, og det samme
gjør jo de store sentrene for finanshandel.
Så hva har kunstmarkedet med klimatiltak og gjøre? For å svare på det
må jeg ta et lite steg bort fra kunstverdenen.
Om noen få dager starter klimatoppmøtet i Sør-Afrika, COP 17. Dessverre
tyder mye på at det ikke kommer til å komme noen ny bindende klimaavtale ut av
denne forhandlingsrunden, heller.
Og det er det flere grunner til: Men på det siste forhandlingsmøtet i
forkant av toppmøtet i Sør Afrika satte generalsekretæren i klimakonvensjonen
Christiana Figueres ord på en av utfordringene.
Hun sa: “Når vi snakker med de rike landene i verden om å bidra til å
få til en internasjonal avtale, så er svaret vi får; at nå er vi midt i en
finanskrise, at vi innser at vi har forpliktet oss på lang sikt, og vi sier
ikke at vi fraskriver oss dette ansvaret, men det passer bare ikke akkurat nå.”
Denne holdningen finnes også andre steder. For det er en oppfatning
blant mange at klimainnsats er noe man gjør i overskuddsår, at vi satser på
grønn teknologi i de gode tidene, men at det er noe som krever et offer og
derfor settes på vent i de dårlige tidene.
Så nå er det på tide at vi begynner å snakke om hvordan vi skal
forholde oss til klimakrisen; i finanskrisens tid.
Og først og fremst mener jeg at vi må ta et grunnleggende oppgjør med
ideen om at når USA og Europa stopper opp, så stopper verden opp. For det er en
tankegang som er grunnleggende gal: Og ikke bare er den gal; men det er en
tankegang som står i veien for vår evne til å se mulighetene som ligger foran
oss i tiårene som kommer. En tankegang som ikke bare er skadelig for klimaet,
men også i aller høyeste grad for økonomien vår.
Vanlige forutinntatte holdninger, er at når det rike Vesten ikke satser
på klimatiltak, så tar klimainnsatsen pause, og ingenting skjer noe annet sted
heller. Og at når finansmarkedene i Vesten kollapser, så må det følge en
kollaps i markedet for klimateknologi og fornybar energi. Akkurat som vi
forventer at når finansmarkedene i New York og London kollapser, da kollapser
også markedet for kunst.
Alt dette er galt.
Her ser vi grafen igjen fra i stad:
og da så vi hvordan kunstmarkedet kollapset høsten 2008, sammen med
finansmarkedene.
Men mens finanskrisen i aller høyeste grad fremdeles pågår, så kom kunstmarkedet tilbake. Bare i løpet av to år, kom
dette markedet på beina igjen og i år ligger det an til å være tilbake på
nesten samme nivå som det var før fallet i 2008.
Så hva var det som skjedde?
Her ser vi en oversikt over million-dollar-auksjoner i verden i 2005,
det vil si den øverste enden av kunstmarkedet – hvor kunstnere som Damien Hirst
blir solgt. I 2005 foregikk mer enn ni av ti av disse auksjonene i
Storbritannia og USA, for det meste i de etablerte auksjonshusene i London og
New York. Bare tre prosent fant sted i de nye kunstmarkedene utenfor Vesten - i
Hong Kong og Beijing.
Fem år senere, i 2010, skjer mer enn hver tredje million-dollar-auksjon
i Kina. Der de gamle markedene sviktet, har et nytt marked dukket opp, bare på
noen får år.
For noen uker siden kom nyheten om at REC legger ned tre av sine
fabrikker i Norge. Inntjeningen for den norske solcelleprodusenten har sviktet,
og aktiviteten må reduseres. 700 arbeidsplasser går tapt, mange på mitt
hjemsted i Grenland. Og historien om hvorfor det skjedde er en historie med to
sider. (Konsernsjefen i REC, Ole Enger, er her i dag, og skal snakke mer om det
seinere.)
Men: jeg vil likevel skissere opp de to sidene av denne historien,
fordi det ikke bare er historien om REC, men det er en historie som er
virkeligheten for andre solcelleprodusenter og for andre selskaper i andre
fornybarbransjer, ja for all klimateknologi, egentlig.
Den ene siden, den ene
forklaringen, er finanskrisen. Jens Stoltenberg snakket om REC som det første
norske offeret for krisen i Europa. Og det er riktig at det er en del av
forklaringen. Markedene for den typen solceller som REC produserer har falt:
fordi det investeres mindre i nye, store solcelleanlegg i Europa nå, fordi det
er lavere investeringsvilje i markedet og fordi bankene er mindre villig til å
finansiere slike investeringer.
På den andre sida; det det som faktisk har skjedd på verdensbasis – og
som er det paradoksale: er at det produseres flere og billigere solcellepaneler
enn noen gang! Og denne kraftige økningen i konkurransen, er den andre sida er
den andre delen av det som har skapt problemer for REC.
Her ser vi utviklingen i investeringer i fornybar energi. Tallene vi
ser her er formidable. Dette er akkurat den veksten vi som brenner for en
renere energiproduksjon alltid har drømt om. Denne veksten har fortsatt etter
at finanskrisen satte inn i 2008, ja den har jo faktisk skutt ytterligere fart
etter 2008!
Faktum er at fornybar energi har vokst fra å være nisjemarked til å bli
stor industri, og det har skjedd så fort at mange ikke har fått det med seg.
Og på mange måter er det bra, men samtidig så er det jo litt synd; for
denne veksten skjer ikke her i Norge.
Men de som har gjort et virkelig innhogg i dette markedet, og som
opplever den store veksten, det er Kina. I 2005 hadde Kina under ti prosent av
solindustrien – i dag er dette tallet over 60. Kina var sent ute med den
industrielle revolusjon. De var for sent ute til IT-revolusjonen. Men de vil
være med på fornybarrevolusjonen.
Så hvis vi sitter her i Norge og tenker at klimasatsing det er bare
kostnader, det er for dyrt. Eller hvis vi i Europa nå setter oss på gjerdet og
venter på at finanskrisen her Europa skal blåse over før vi satser, så blir vi
grundig forbigått.
Vi må justere vårt bilde av Kina. Vi må justere det bildet som ofte
males i norsk politikk av at Kina bare er en tikkende klimabombe som sluker
stadig mer kull og spyr ut mer og mer CO2. Det er bildet av Kina som brukes for
å forsvare å ikke gjøre kutt i utslippene i Norge, fordi utslippene i Kina er
så store at det ikke hjelper uansett.
Det bildet; er unyansert. Riktignok vokser utslippene i Kina
bekymringsverdig mye, og Kina bygger nye kullkraftverk og øker utslippene sine.
Men samtidig er det ingen land i
verden som bygger ut mer fornybar energi
enn Kina. Kina har satt ambisiøse mål for å redusere karbonintensiteten i
økonomien sin, og de gjennomfører også målene sine, noen ganger med voldsomme
virkemidler.
Men Kina er heller ikke noen umulig konkurrent, Kina har også sine
utfordringer, som mangel på høyt kvalifisert arbeidskraft og økende energipriser.
Men det Kina har, er stor tilgang på billig arbeidskraft, de har store statlige
subsidier, og en del virkemidler som vi verken kan – eller vil – matche.
Men det fremste fortrinnet til Kina er ikke billig arbeidskraft eller
store statssubsidier. Deres fremste fortrinn er at de faktisk tar fornybar
energi og klimateknologi på alvor, og at de har bestemt seg for å tjene penger
på det. (Skifte slide til venteslide)
Vi må komme vekk fra tanken om at klimasatsing er noe vi bare gjør
fordi Blekkulf sier det, noe vi gjør bare for å være greie. Og over til det
faktum at fornybar energi er akkurat nå verdens raskest voksende næring.
Og da må vi også tåle at dette er et marked med knallhard konkurranse,
og der må vi tørre å satse, for hard konkurranse er jo som i alt annet
næringsliv beviset på at dette er en bransje i stor vekst. Alternativet er å
bli stående utenfor, og dermed gå glipp av premien i enden av dette
regnestykket, det er jo mye verre.
Dette markedet er en mulighet vi ikke har lyst eller råd til å gå glipp
av:
Jo før investorer, gründere og politikere ser de store
næringsmulighetene som ligger i klimaløsninger, jo større sjanse har vi for å
oppnå økonomisk gevinst og samtidig bidra til å løse klimakrisa.
Og vi i miljøbevegelsen må i mye større grad begynne å koble miljøvern
med næringsliv og industriutvikling. Vi gjør dette i ZERO, og det er et bevisst
valg vi har tatt. Vi mener at det ikke går an å drive effektiv miljøpolitikk
uten å tenke industriutvikling.
Etterpå skal Anthony Giddens, som sitter i salen, introdusere begrepet konvergens i klimapolitikken for dere.
Som kort sagt handler om at skal vi få noe til å skje med klimainnsatsen vår –
skal vi få gjennomført de tiltaka som virkelig monner – så må vi faktisk finne
tiltak som også er bra for samfunnet og økonomien på andre måter enn bare at
det er bra for klimaet.
Jeg vil at når dere går fra denne konferansen så skal dere ikke tenke:
Hva kommer klimautfordringen til å koste meg, eller min bedrift, eller min
kommune? Eller hva må jeg ofre? Eller hva må Norge ofre?
Jeg vil at dere skal tenke: Hvordan kan vi tjene noe på dette, hvordan kan vi tjene på å være med på å løse klimakrisa? For vi skal løse klimakrisa, så WHAT’S IN IT
FOR ME?
Vi har et godt eksempel på denne tenkningen her som blir presentert her
på konferansen, litt senere i dag. Dere som var her i fjor husker at det da ble
satt i gang et initiativ, av Hydro og ZERO, og som Entra Eiendom, Skanska og
Snøhetta etter hvert også er blitt med på. Det initiativet var å bygge Norges
første næringsbygg som produserer mer energi enn det bruker. Hvor langt vi har
kommet skal vi få se senere i dag.
Disse næringslivsaktørene ble med på dette prosjektet fordi de er
opptatt av å løse klimautfordringen.
Men de ble også med fordi
Hydro er opptatt av å utvikle aluminiumen som de produserer som et byggemateriale. Og Entra og Skanska ble med
fordi de ser at de som skal hevde seg i eiendomsbransjen i fremtiden må ha
kompetanse på det å bygge og eie effektive, energiproduserende hus. Og Snøhetta
ble med fordi det er en stor framtid for arkitektfirmaer som er kan tegne bygg
som kombinerer energiproduksjon og energieffektivitet med funksjonalitet.
Og det Powerhousealliansen har skjønt er; at det ikke nødvendigvis
ligger umiddelbare økonomiske gevinster i det første energipositive bygget som
blir bygget i Norge. Men alliansen har motet og kondisjonen til å satse
langsiktig i et marked som per dags dato bare vokser, og som vil fortsette å
vokse inn i de neste tiårene, med et grenseløst potensiale.
Tenk! – dere - om Norge som land kunne tenkt på samme måten som
Powerhouse! Tenk om regjeringen hadde tatt det valget at den sa, nå slutter vi
å diskutere hvor mye av kuttene vi kan ta i utlandet. Nå slutter vi å finregne
på kvotepriser opp mot tiltakskostnader. Nå snur vi om på det og sier: Vi skal
være best på klimateknologi; vi skal være best på CO2-fangst og utslippsfri
fossil energi; vi skal være best på grønn industri; vi skal være best på grønne
drivstoff, og det er det vi skal leve av i Norge fremover.
Politikerne våre og interesseorganisasjonene må bort fra tanken om at
det å ta mest mulig av kuttene ute, er god industripolitikk. Tvert i mot, det
er gammeldags industripolitikk.
I Norge har vi en masse bedrifter som sitter på teknologier og
løsninger på klimaproblemet. Og ennå flere som kunne utviklet slike løsninger.
Er det god industripolitikk for alle disse, at vi i Norge gjennomfører
klimatiltakene i utlandet? Det er det umulig for meg å skjønne. Selvfølgelig
ikke.
I USA er den politiske debatten om klimatiltak snudd opp ned i forhold
til her i Norge. Store deler av det republikanske partiet er helt imot alt som
smaker av en politikk hvor man gjør klimatiltak i andre land. Hvorfor? Fordi
det betyr å subsidiere andre lands industri!
Klimatiltak i andre land innebærer jo faktisk at vi putter penger inn i
bedrifter i andre land, som igjen betyr at disse bedriftene og landene får mer
effektive fabrikker, bedre teknologi og så videre. Hvorfor skal amerikanske
penger gå til å gjøre kinesiske og mexicanske selskaper mer konkurransedyktige?
Sånn tenker mange av republikanerne i USA.
Mange av de som hevder å være norsk industris beste venner, er samtidig
de som er mest for å gjøre klimatiltakene i utlandet istedenfor i Norge. Men å
gjennomføre klimatiltakene i utlandet betyr i realiteten at vi subsidierer
norsk industri sine konkurrenter i andre land, med norske penger!
For hva hvis vi tar de store kuttene innenlands? Hva innebærer det? Jo,
det innebærer en mulighet til å subsidiere egen industri, dersom vi vil det. Og
uansett subsidier eller ikke, kutt innenlands innebærer det at vi skaper nye
markeder og nye hjemmemarkeder for bedriftene våre.
For hvis vi bestemmer oss for at alle nye olje- og gassfelt ikke skal
bruke forurensende gasskraftverk på hver plattform, men isteden skal ha rein
vannkraft fra land, hva gjør vi da? Jo, vi skaper et hjemmemarked for ABB og
Nexans som gjør at de har mye bedre muligheter for å vinne oppdragene når
brasilianerne vil elektrifisere sine felt, eller i Midt-Østen, hvor de faktiske
vurderer elektrifisering flere steder nå.
Og hvis vi sier at lastebiler og busser som går på bioetanol, biodiesel
eller biogass skal få avgiftslettelser eller andre fordeler, da skaper vi et
hjemmemarked for Borregård, som allerede produserer 2. generasjons bioetanol på
sitt bioraffineri i Sarpsborg. Og vi skaper et marked for biogass, sånn at
norske bønder kan tjene penger på å samle inn og selge biogass fra
husdyrgjødsla.
Hvis vi sier at vi skal fange utslippene fra de største punktutslippene
på land i de 3-4 områdene med en viss tetthet av store utslippskilder. I
Grenland, på Kårstø, på Mongstad, og kanskje Tjeldbergodden. Hva gjør vi da?
Jo, vi skaper et hjemmemarked for Aker Clean Carbon og deres teknologi for
CO2-fangst.
Og sånn kunne jeg fortsatt innen, hydrogen, elbil, ferger, shipping,
vindkraft, vannkraft, skogbruk og så videre, og så videre.
Dette er jo selvfølgelig god klimapolitikk. Men det er jo også
fantastisk god industripolitikk. Når vi gjør om samfunnet vårt til et
lavutslipps- og etterhvert nullutslippssamfunn, så tvinger vi oss selv til å
utvikle løsningene - produktene - som for eksempel trengs for å drifte fergene
våre som batteriferger uten utslipp. Når resten av verden etterhvert kommer
etter og vil ha utslippsfrie ferger – for det kommer de helt sikkert til å
ville – så vil de komme til Norge for å lære, og til Norge for å kjøpe
komponentene de trenger til disse fergene.
Og verden kommer til å ønske disse nullutslippsløsningene! EU har satt
som mål å kutte sine utslipp med 80 prosent i 2050. Tyskland har allerede satt
som mål at de skal være et helt fornybart land i 2050. Dette er åpenbare
markeder som står og venter på oss, spørsmålet blir bare om vi skal gripe disse
mulighetene; eller om vi skal overlate dem til andre.
I klimaforliket ble alle partiene på Stortinget – minus FrP – enige om
at vi skal kutte 15-17 millioner tonn utslipp før 2020. I tillegg sa
Klimaforliket at vi skal kutte 2/3 av dette i Norge.
Men den siste tida har vi sett flere ta til orde for at man bør gå bort fra målsetningen; om å gjøre
2/3-deler hjemme. Det er to store minuser ved dette. Det er dårlig
klimapolitikk, og det er svært dårlig industripolitikk.
For hvis vi er først i løypa på veien til lavutslippssamfunnet; så er
det vi egentlig gjør å gi norsk industri et forsprang på resten av verden. Da
gir vi norsk industri mulighet til å utvikle produkter og løsninger først. Og
da: Når resten av verden kommer etter og vil lage sine samfunn om til
lavutslippssamfunn, er vi allerede i gang, da har vi ferdige produkter å tilby.
Spørsmålet er altså om vi skal komme diltende etter og kjøpe teknologi
utviklet av andre, eller om vi skal gå foran, og isteden tjene penger på
fordelen vi skaffer oss ved å være først! Vi har aldri hatt en bedre mulighet
til å ta det steget, og komme i posisjon, enn det Norge har i dag.
Samtidig må vi kunne innrømme; at det går an å føre en klimapolitikk
som er dårlig for industrien, og som vil føre til utflytting eller
nedleggelser. Og at en del av forslagene fra miljøbevegelsen opp gjennom åra og
faktisk noe av det som er foreslått i Klimakur-rapporten, vil skape en del
tapere i næringslivet, særlig i fastlandsindustrien.
Men det går også an å velge og føre klimapolitikken på en måte som ikke
fører til nedlegging og utflytting; slik som vårt forslag i ZERO om klimafond,
for eksempel.
Danskene har gjort akkurat det jeg snakker om nå: Når de bygde opp
vindkraftindustrien sin. Nå er den danske produksjonen av vindturbiner en
industri som eksporterer for mange titalls milliarder hvert år.
Og hvordan skaffet danskene seg denne industrien? Som følge av at de
subsidierte vindkraften før alle andre! Og fordi de på den måten klarte å bygge
opp et hjemmemarked for en klimaløsning som resten av verden nå tar etter.
Subsidiene i oppbygningsfasen, har denne industrien allerede betalt tilbake mange
ganger gjennom de skattene og avgiftene de nå tilfører den danske staten.
Jeg har snakka mye om næringspolitikk i dag. Jeg har snakka om
industri, og jeg har snakka mye om hvordan vi kan tjene penger. Jeg har snakka
en god del om Kina, og jeg har til og med snakka om kunst.
Men hvis det skulle være noe tvil: For meg er klimatrusselen
førsteprioritet, det er jeg brenner for. Og det er derfor vi er samlet her.
Det internasjonale energibyrået, IEA, kom nettopp med sin årlige
rapport. Og dette er det IEA som sier, ikke noen miljøorganisasjon. De sier at
utslippene av klimagasser aldri har vokst raskere enn de gjorde det siste året,
og de vokser i Norge også. Til tross for finanskrise, til tross for
gjeldskrise, så vokser de globale utslippene raskere enn noen gang. IEA sier
også; at om det ikke kommer nye klimatiltak nå, så kommer temperaturen til å
stige med 3,5 til 6 grader i løpet av dette hundreåret.
La meg bare være helt klar på en ting: Det er ingenting som er
viktigere enn å hindre at vi får en sånn temperaturstigning. Det vil gi
katastrofale konsekvenser for mennesker og natur.
Dette er mye viktigere enn finanskrisa. Og det er viktigere enn norsk
økonomi og norske arbeidsplasser.
Men poenget mitt er at klima og økonomi ikke behøver å være noen motsetninger!
Vi trenger ikke å ofre økonomien vår, arbeidsplassene våre, industrien vår for
å redde klimaet.
Å satse på klimatiltak – på den rette måten – vil styrke økonomien vår.
Skaffe nye arbeidsplasser, ny industri. Mens fører vi en gammeldags klimapolitikk,
hvor klimatiltak bare ses på som kostnader, risikerer næringslivet vårt å havne
i bakleksa.
Poenget er; å forene hensynet til klimaet og hensynet til næringslivet
og arbeidsplasser. Det som er moralsk riktig; og det som er bra for pengene; må
dra i samme retning!
Og når jeg ser utover dere som sitter her i salen, en god miks av
representanter for børs og katedral, så føler jeg at vi bare ved å samle dere
på denne konferansen, allerede har kommet et godt stykke på vei.
Så velkommen til Zerokonferansen 2011!
Velkommen til Norges viktigste arena for å løse klimakrisa!
Velkommen på vinnerlaget!
