Du kan også lese denne kommentaren på E24
Bare fire prosent av energibruken i Europa er fornybar. Likevel
dukker det opp argumenter mot å bygge ut mer ren energi i Norge. Bak
disse argumentene ligger en farlig logikk som stikker kjepper i hjulene
for en hver mulighet til å få utnyttet de enorme fornybare ressursene
vi forvalter.
Nylig var Jørgen Randers, professor i
klimastrategi ved Handelshøyskolen BI, ute og hevdet at det er
unødvendig for Norge å bygge ut mer vindkraft og at støttessystemer for
fornybar energi i realiteten er å subsidiere strømforbrukere på
kontinentet.
Energipolitiker Erling Sande fra Senterpartiet
brukte en lignende begrunnelse da han nylig argumenterte mot at Norge
skal delta i utbyggingen av et omfattende elnett i Nordsjøen for å
bringe de europeiske energimarkedene tettere sammen. Logikken er at
dersom Europa trenger den fornybare energien vår, så får de betale
selv. Dette blir feil på mer enn en måte.
For det første trenger
vi faktisk mer utslippsfri energi i Norge. Selv om Norge produserer mye
vannkraft bruker vi fremdeles 190 TWh fossil energi i året, og norske
utslipp av klimagasser er over tre ganger høyere enn
verdensgjennomsnittet. Det produseres for eksempel 15 TWh fossil energi
offshore på norsk sokkel.
Med den støtten vi har i dag tar det
fire år å bygge ut 1 TWh vindkraft i Norge. Det ville altså med dagens
tempo ta 60 år å bygge ut nok vindkraft til å erstatte energibruken fra
olje- og gassproduksjonen alene.
Men det finnes også et større
perspektiv i dette spørsmålet. Tankegangen om at norske støtteordninger
er å subsidiere utenlandske strømforbrukere faller gjennom på flere
måter. Det virker for det første ikke helt gjennomtenkt når man på
samme tid argumenterer mot å styrke elnettet til kontinent fordi dette
betyr at norsk fornybar kraft blir brukt i utlandet, samtidig som man
hevder at det er likegyldig om klimatiltak blir gjennomført i Norge
eller andre land.
Vår uvilje til å handle med subsidiert
fornybar kraft møtes nok med undring i land som Danmark, Tyskland og
Spania, som har brukt til dels langt mer sjenerøse støtteordninger enn
de norske til å bygge opp stor vindproduksjon, til tross for at denne
subsidierte strømmen er del av et europeiske elsystem med god
overføringskapasitet på tvers av grenser.
Særlig blir denne
logikken underlig når norske utviklere og produsenter av solceller har
hatt stor glede av subsidier i andre land. Rec-eventyret er basert på
tyske støtteordninger – dette er altså penger som etter denne logikken
burde kommet bare tyske bedrifter og statsborgere til gode.
Støtteordninger
til fornybar produksjon dekker igjen kostnadsgapet mellom produksjon av
fornybar energi og fossil energi som eksisterer fordi nye fornybare
energikilder fremdeles er en forholdsvis umoden næring, og fordi man
ennå ikke har et system som priser CO2-utslipp høyt nok.
Fornybar
energi subsidiers ikke for å gjøre strøm billigere, verken i Norge
eller i Tyskland, men for at forbrukerne skal bruke fornybar energi i
stedet for fossil. Støtter vi produksjonen av fornybar energi så
støtter vi med andre ord kampen mot klimaendringene, uansett hvor
energien brukes.
Det kommer til å ta lang tid å bytte ut all
fossil energi, både i Norge og i Europa for øvrig. Å påstå at vi
allerede produserer nok fornybar energi blir da veldig underlig. Å tro
at norsk fornybar energi skal bli en eksportvare i fremtiden uten at vi
bidrar til å bygge opp kapasiteten og infrastrukturen allerede nå er
veldig naivt.
Og å hevde at å støtte norsk fornybar energi er å
subsidiere strømforbruket på kontinentet er både snevert og kortsynt.
Vi må kvitte oss med denne farlige logikken om vi skal vinne kampen mot
klimaendringene. Noen ganger tjener andre på våre klimatiltak, noen
ganger tjener vi på andre lands tiltak.
De menneskeskapte klimaendringene er noe vi må stoppe sammen.
