MariusHolm:   Boundary Dam, Canada  Regjeringen styrer sin månelanding innen fangst og lagring av CO2 på en måte som gir lite håp om en fornuftig realisering. Prosjektmodellen gir Statoil incentiver til å gjøre prosjektet dyrest mulig. Alle vet det, men Jens Stoltenberg sitter stille. Kanskje tenker han at det er greit med et kostnadsestimat på 25 milliarder kroner, siden det gjør det lettere å legge prosjektet i skuffen? Dersom regjeringen vil rydde vekk tvil om sine intensjoner, er tiden overmoden for handling. Før valget bør regjeringen innrømme gamle feilgrep, reforhandle avtalen med Statoil, og gi kommersielle aktører incentiver til å utvikle et best mulig prosjekt. Hvis ikke risikerer vi at Mongstad-prosjektets demonstrasjonsverdi begrenses til en advarsel om at fangst og lagring av CO2 fremstår som en løsning for de rike, og ikke den muligheten for utslippsfri industri og kraftproduksjon klimaet trenger. Mongstad-avtalen ble til i sene nattetimer, etter at Statoil satte regjeringen under press for å få tillatelse til et gasskraft- og varmeverk tilknyttet Mongstad-raffineriet. Miljøverndepartementet hadde lent seg på Soria Moria-erklæringen om at nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én, og undervurderte den politiske dynamikken som oppsto når Statoil antydet at raffineriets fremtid sto på spill om ikke det nye kraftvarmeverket lot seg realisere. Resultatet ble hurtige forhandlinger der Statoil hadde bedre kort enn regjeringen. Kostnadsutviklingen i renseprosjektet har gitt grunnlag for vittigheter om at Statoil skal bygge renseanlegg etter samme oppskrift som de bygde raffineriet i sin tid. Da førte overskridelser til Statoil-sjef Arve Johnsens avgang, og språket ble beriket med måleenheten «en mong». Selv om det kan stilles spørsmål til Statoils arbeid med renseprosjektet, bør det likevel slås fast at selskapet responderer rasjonelt på de incentiver selskapet er gitt gjennom avtalen med regjeringen. Kort oppsummert fungerer avtalen slik: Statoil har all risiko, og staten tar hele regningen. Det gir Statoils prosjektledere to klare marsjordre: Kostnadsestimatet skal gi null sannsynlighet for kostnadssprekk, siden overskridelser må betales av Statoil. Dermed blir risikopåslagene i estimatet solide. Tekniske løsninger kan være så dyre de vil, siden staten betaler, og siden Statoil får regningen hvis noe ikke fungerer. Det er lett å forestille seg diskusjoner på prosjektmøtene: «Løsning X har tilfredsstillende kvalitet, og er kostnadseffektiv. Løsning Y har enda bedre kvalitet, men er altfor dyr». Gjett hvilken løsning som er rasjonell å velge når staten skal ta hele regningen? Statoil er vant til å velge dyre løsninger, fordi kravet til driftssikkerhet er høyt og betalingsviljen stor på offshoreinstallasjoner. Men selv der skal man tjene penger, og man må sette grenser for ingeniørene, og si at «godt nok» faktisk er godt nok. Slik er det ikke på Mongstad. Derfor ender man med kostnadsestimat som ingen eksperter tror på. Derfor ender man med kostnadsestimat tre ganger høyere enn et sammenlignbart prosjekt i Boundary Dam i Canada, som nå er under bygging, og som vil stå ferdig neste år. Dersom regjeringen vil snu prosjektet, bør den se på følgende muligheter: Innled forhandlinger med Statoil om en ny avtale. Siden regjeringen fortsatt har relativt dårlige forhandlingskort, må man ha med seg gulrøtter. Statoil bør tilbys en mulighet til å tjene penger på en kostnadseffektiv gjennomføring. Staten bør på ta seg deler av risikoen. Ikke bygg Rolls-Royce når Toyota fungerer utmerket. Kravspesifikasjonene til tekniske løsninger bør evalueres av et uavhengig fagmiljø, for å sikre at man velger rasjonelt. Ikke tving leverandører til å prise inn all teknisk risiko. Tillat prøving og feiling. Et renseanlegg behøver ikke hundre prosent driftssikkerhet fra dag en. Gjennomfør en konkurranse. Det er ikke sikkert at et oljeselskap er den rette byggherren for industriprosjekt på land uten geologiske oppsider. Et dansk kraftselskap bygde kraftverket på vegne av Statoil. Kanskje er det andre som har lyst og evne? Dersom regjeringen ikke tar nye grep, blir det vanskelig å tro at de faktisk ønsker å lykkes. Månelandingsmetaforen var god, Jens. Men den forplikter. Skal du lykkes, må du ha hendene på rattet. Marius Holm, leder i ZERO

Thor-Arne:  [caption id="attachment_737" align="alignnone" width="300" caption="Marius Gjerset i ZERO og Rønnaug Vinje i Coca Cola mottok norske CSR Awards i Operaen, 16. mai 2013."][/caption] CRS Awards ble for første gang delt ut i Norge i forrige uke, og Coca-Cola Enterprises Norge (CCEN) fikk tildelt CSR Awards 2013 for samarbeidet med miljøorganisasjonen ZERO. Samarbeidet ledet til beslutningen om at alle produkter som produseres i Norge tappes på PlantBottle™ flasker. Samarbeidet mellom Coca-Cola Enterprises Norge (CCEN) og Zero Emission Resource Organisation (ZERO) har ført til at Norge er det første markedet i verden der Coca-Cola har erstattet alle ordinære plastflasker med mer miljøvennlige PlantBottleTM flasker i produksjonen. Dette er første gang CSR Norge arrangerer CSR Awards i Norge, og prisen tildeles bedrifter som gjennom samarbeid med andre aktører har vist samfunnsansvar på en forbilledlig måte. - Dommerpanelets begrunnelse for tildeling av prisen CSR Awards 2013 i kategori store bedrifter til Coca-Cola Enterprises Norge og ZERO var at samarbeidsprosjektet representerer et viktig bidrag til å løse klimaproblematikk og gir betydelig reduksjon i CO2-utslipp. PlantBottle-teknologien kan bidra til gode bærekraftige løsninger på sikt, og det er stort potensiale for positive ringvirkninger. Dommerpanelet fremhevet betydningen av at CCEN som selv er ledende på feltet vil påvirke andre i sektoren og få flere til å bruke teknologien, sier daglig leder Karsten Gjefle i CSR Norge. Kriteriene for nominasjonen er at samarbeidsprosjektet er nyskapende, bidrar positivt til bærekraftig utvikling, har synlige positive effekter for samfunnet/miljøet og for bedriften selv. Prisutdelingen ble gjennomført i samarbeid med CSR Europe nettverket for samfunnsansvar. I år var tema "Partnership, Innovation and Impact" og fokuset var på vellykkede prosjekter mellom bedrifter og ikke-kommersielle samarbeidspartnere. - Vi er stolte og ydmyke over å motta CRS Awards sammen med ZERO, og særlig i konkurranse med så mange sterke kandidater. Norge er det første markedet i verden hvor Coca-Cola har erstattet alle ordinære plastflasker med gjenvinnbare Plant Bottle-flasker, og samarbeidet med ZERO var viktig for at vi besluttet å ta dette viktige skrittet og ta i bruk vår mest miljøvennlige flaske i så stor skala, sier sjef for samfunnsansvar Rønnaug Vinje i Coca-Cola Enterprises Norge. CCEN og ZERO begynte formelt samarbeidet om bioplast i 2010, da CCEN støttet finansieringen av ZEROs rapport om utslippsfri plast/bioplast. - For å nå våre klimamål må vi i gå fra produkter laget av fossile materialer over til fornybare råvarer. Bruk av plantebasert plast i emballasje er et viktig skritt i denne retningen, og det er svært positivt at Coca Cola går foran og tar i bruk bioplast. Det viser vei og inspirerer andre til å gjøre det samme, sier teknologiansvarlig i miljøstiftelsen ZERO, Marius Gjerset. CSR Awards er støttet av Europakommisjonen og ledet av CSR Europe og det britiske CSR-nettverket Business in the Community (BITC). Søknadene til CSR Awards 2013 ble nøye vurdert av et uavhengig multi-interessent dommerpanel bestående av: Maria Gjølberg, seniorkonsulent Sustainability Risk Management, Det Norske Veritas Martin Standley, seniorrådgiver, samfunnsansvarlige offentlige anskaffelser, Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) Stine Lise Hattestad Bratsberg, daglig leder, PURE CSR Consulting Tonje Renate Rogstad Husa, prosjektleder, Thor Heyerdahl Institute Sterke kandidater i årets CRS Awards I tillegg til Coca-Cola Enterprises Norge og ZERO, var fire andre spennende CSR-samarbeid nominert i kategorien for store bedrifter: Aleris og Røde Kors: Førstehjelps APP DNB, Kronprinsparets Fond og Røde Kors: Kurs i privatøkonomi IKEA og WWF: Telysjakten Nordic Choice Hotels og NAV Grünerløkka: Rekruttering av nyankomne flyktninger

Thor-Arne:  Idag tar vi i ZERO på oss vikinghjelm og sånne store skjold over brystet, og tar en tur ned til operaen! (Neida. JODA!! OK, neida, vi har på oss business casual, altså.) Der går European CSR Awards 2013 av stabelen idag, og ZERO er nominert sammen med Coca Cola for vårt samarbeid om å innføre en helt ny type plast i flaskene til Coca Cola. Det høres jo litt science fiction ut, men om du har kost deg med en flaske Coca Cola den siste tiden, så har du vært i nærkontakt med et produkt som er et viktig skritt på veien mot en av de virkelig store klimaløsningene: Planteplast. Klar for litt tallmateriale? OK, bra, for her er nemlig noen tall om plast: Hvert år fremstilles det 300 millioner tonn plast i verden. Plasten fremstilles av olje, og produksjonen av plast slipper ut over 1.1 milliarder tonn CO2 hvert år - tilsvarende 20 ganger Norges samlede utslipp, eller all utslipp fra internasjonal flytransport. Plastproduksjon står for syv prosent av verdens petroleumsforbruk. Vi som er så heldige å bo i Vest-Europa bruker i snitt omtrent 100 kg plast hvert eneste år - aller mest til emballasje, men også til alle mulige andre ting. Stolen du sitter på, PCen eller nettdingsen du leser dette blogginnlegget på, klærne du har på deg, vuvuzelaen du plager omgivelsene dine med - plast er absolutt overalt, og det er nesten umulig å tenke seg hvordan man skal kunne leve uten. Men nå er det altså mulig å fremstille plast fra plantemateriale. Og det er blitt tatt i bruk i stor skala av Coca Cola, på alle deres flasker i Norge. Ikke bare er det kult i seg selv - det inspirerer også andre store emballasjeprodusenter til å gjøre det samme. Coca Cola samarbeider med flere andre store industriselskaper om å få inn planteplast også i andre produkter. Da begynner det å lukte fugl, som det heter, og da begynner man å kunne se hvordan et fornybart samfunn ikke nødvendigvis er et kvalitativt dårligere samfunn: Også i det fornybare samfunnet kan man drikke brus! Om noen timer står vi på scenen og presenterer samarbeidsprosjektet vårt. Send oss en varm tanke, så håper vi at mange nye produkter blir laget av fornybare planter, og ikke av fossil olje.

eivind:    Norge er i verdenstoppen innen satsing på miljøvennlige hydrogenbiler, som er forventet å masselanseres i løpet av to år. Nå er hydrogenstasjonene i Oslo og Akershus sikret drift i tiden fremover, takket være fremoverlente politikere i Oslo og Akershus. Akershus Fylkeskommune og Oslo kommune legger penger på bordet for at de få hydrogenstasjonene som finnes fortsatt kan stå. - ZERO gratulerer Akershus og Oslo for utrolig klar og stødig tale angående hydrogen. Slik forutsigbarhet er det klimapolitikken trenger for å lykkes, sier Kari Elisabeth Kaski, Nestleder i miljøstiftelsen ZERO. Hydrogen er ett av 3 alternative drivstoffer til biler (el, biodrivstoff og hydrogen). Spør enhver stor bilprodusent om hva fremtiden inneholder, og du vil få Hydrogen som svar. Hydrogen er også en form for elektrisering av transporten. Hydrogenet er batteriet om bord i bilen som driver en elmotor. Resultatet er kun vanndamp som utslipp. Bilene fungerer akkurat som vanlige fossilbiler i rekkevidde og i fylletid. Akershus fylkeskommune og Oslo kommune redder klimaforliket Samferdselsdepartementet har vært uklar og vinglete for støtte til stasjonene i en overgangsfase. Så lite konstruktive at i en overgangsperiode er det lokale krefter som må ta tak for å redde klimaforlikets mål om å være i front for både elektrisitet og hydrogen.   En satsning i verdenstoppen, men fortsatt liten skala. Norge har 6 hydrogenstasjoner, 13 hydrogenbiler og 5 hydrogenbusser. Det er ikke stort i antall, men vi henger med verdenstoppen som er Sør-Korea, Japan, California og Tyskland. Danmark satser også mer og mer på hydrogen. Det arbeides med å få flere kjøretøy til Norge slik for å legge til rette for en større utrulling av stasjoner. HYOP drifter i dag stasjonene i Norge. Bilene forventes først i vanlig salg fra 2015 hvor både Hyundai og Toyota har nylig bekreftet at dette er hydrogenbilens år null. Hyundai har siden januar serieprodusert en hydrogenbil, men den er ikke for normalt salg. Uten stasjoner, ingen biler Akershus og Oslo har skjønt at det koster å være med i starten, men at det er viktig å støtte forskjellige teknologier ut fra hvor de er i utviklingsfasen. Det er dette som er teknologinøytralitet. 

einar w:  I løpet av de siste årene har det dukket opp en god del vindkraftprosjekter på innlandet i Norge. Fra Sverige er vi vant til å se vindmøller inne i skogen, mens de fleste møllene i Norge er lokalisert ved kysten. Det viser seg at det blåser ganske så bra i innlandet også. Samtidig er det mindre ekstremt vær. Med jevn god vind, og færre voldsomme stormer kan man bruke større rotorer, og dermed få like mye strøm ut av vindmøllen. Selv om det blåser litt mindre en det for eksempel gjør på Smøla. Å bygge vindkraft i innlandet er en fin mulighet for næringsutvikling for grunneiere og for kommuner som ønsker det. Men det har også miljømessige gevinster å bygge vindkraft der folk bor. Vi trenger ikke bygge kraftlinjer tvers igjennom Norge slik man måtte da vannkraften ble bygget ut. Et godt eksempel på det er at Statnett nylig sammen med Svenske Kraftnät la planen om en ny overføringskabel mellom Norge og Sverige i skuffen, nemlig Sydvestlinken. Begrunnelsen er at behovet ikke lenger er der, blant annet fordi man har bygget ut mer fornybar strøm i begge landene. Vi trenger mer fornybar kraft i Norge. Over halvparten av energibruken vår er fossil og forurensende.  Fortsatt bruk av fossil energi er et stort sjansespill for natur, vi overskuer ikke alle konsekvensene klimaendringene vil ha for blant annet det biologiske mangfoldet. Selv om vi skulle klare å begrense den globale oppvarmingen til to grader, er det ventet at om lag en tredjedel av verdens dyre- og plantearter vil stå i fare for å bli utryddet. Norge kan bidra ved å erstatte vår fossile energibruk med utslippsfri fornybar energi. En del vindkraftprosjekter i innlandet har møtt motstand fra lokale interessenter. Noen steder har striden vært intens. Det er ikke slik at verdens totale fossilforbruk utelukkende skal erstattes med norske vindmøller. Det er heller ikke slik at synet av vindmøller stanser tilflytting til området eller ødelegger for turistnæringa eller annen næringsvirksomhet. Men vindmøllene vil gi arbeidsplasser og inntekter til kommunene, og gi ren kraft som kan kutte klimagassutslipp. Samtidig må vi som bor i områder med tett befolkning og lite kraftproduksjon, tåle å se ny fornybar kraftproduksjon i våre lokalsamfunn. Det er tross alt vi som bruker strømmen. Vi ber alle berørte lokalsamfunn om å engasjere seg i slike saker, og jobbe sammen for at de beste alternativene blir realisert. Lokal kunnskap må komme fram i prosessen. Vi har i dag mange vindkraftprosjekter som venter på å få utbyggingstillatelse, så vi kan ta oss den friheten å velge ut de beste.  Det er de prosjektene som har minst konsekvenser for naturmangfoldet. De ligger nært forbruk, utenfor verneområder og inngrepsfrie områder, og skåner sårbar natur og dyreliv. Alle land må bidra for at vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen. Om vi reserverer oss for å bruke våre ressurser til å skape utslippsfri energi og heller vil fortsette med fossile utslipp overlater vi dugnaden til andre land. Da må andre land bruke enda mer av sin natur og landskap. Vår løsning på å begrense klimaendringene er å erstatte fossil energi med ren, fornybar energi. Samtidig må vi bruke energien mye smartere enn vi gjør i dag. Dette er den mest effektive måten å kutte utslipp på. Nye norske vindparker i skogen vil uansett være en nødvendig del av løsninga. Innlegget sto publisert i spalten Dagens Gjest i Nationen 13.05.2013

Benjamin:  ABB feiret i dag hurtiglading nummer 10 000 på sine tre egne ladere i Oslo, Bergen og i Asker hvor hendelsen ble markert. I tillegg til at ABB har levert mange av de rundt 60 hurtigladerne i Norge (og også andre land) så har de noen som står til fritt bruk ved deres kontorer. Hurtiglader nummer 10 000 (sånn ca.) ble trukket til å være Sven Erik Grunsbo og Marianne Helleberg fra Sandefjord. De har kjørt land og strand rundt med en Mitsubishi i-MiEV, ikke minst to ganger til Malaga, og har kjørt over 40 000 km med i-MiEV-en på ca. et og et halvt år. Det er nok noe unikt, men de er en del av en stadig større gruppe norske elbilister som har mye erfaring med elbilisme og hvordan det fungerer, og viser at elbil duger til langt mer enn bare å kjøre til og fra jobb. [caption id="attachment_472" align="alignnone" width="300" caption="Sven Erik Grunsbo og Marianne Helleberg fra Sandefjord fikk premie for å være ladere nummer 10 000"][/caption] Jeg startet i ZERO for tre år siden med et prosjekt støttet av Transnova for å få opp hurtigladere i Norge. Det er lett å glemme, men da var hurtiglading et ukjent begrep. Folk visste verken om det, eller i-MiEV-ene som snart skulle komme. Vi i ZERO samarbeider med aktører i EU i prosjektet E-Mobility. I fjor fikk jeg låne en Leaf av ABB, for å kjøre til et prosjektmøte i Gøteborg. Selv om jeg ikke tror de fleste som lader på Billingstad eller de andre hurtigladerne er på noen langtur, så, er det nå mulig flere steder. Det at vi diskuterer hvordan hurtiglading skal bygges ut, og hva det skal brukes til, er et tegn på at markedet modnes. Det jeg opplever gjennom vårt europeiske prosjekt er at mange steder i Europa er man fortsatt der vi var i 2010. Erfaringene er der rett og slett ikke. I Norge er situasjonen en helt annen. 12 000 elbiler er på veiene, og bevisstheten om at folk velge elbil, og må over på noe annet enn fossilbiler er økende. For hver gang vi lader en elbil, er vi med på å få transportsektoren over i en fornybar retning. I 2012 brukte vi i Norge over 55 TWh fossil energi i transportsektoren. Det jobber vi i ZERO for at må erstattes med fornybare drivstoff. Derfor er det viktig at vi ikke glemmer at de omtrent 60 hurtigladerne, 4000 ladepunktene og 12 000 elbilene vi har i Norge ikke er et nisjemarked, men må være starten på en storstilt omlegging for å fase ut de 55 TWh fossil energi. Tre prosent av bilene som blir solgt i Norge er elektriske. Det betyr at fortsatt er 97 % av bilene som selges fossile. Jeg tror absolutt ikke at de som har kjøpt seg en Nissan Leaf ser på det som noe offer, tvert i mot. Men vi er avhengige at vi skaper en god, og skalerbare infrastruktur for mange flere elbiler. Vi gratulerer ABB, og håper dere også vil være aktive i fortsettelsen til å skape gode løsninger for elektrifisering. [caption id="attachment_473" align="alignnone" width="300" caption="Ellers var det Leaf-bonanza hos ABB. Selv ankom vi fra ZERO i en lånt ny-Leaf fra Marina Maneas Bakkum i Nissan. Foto: Tubaas, ABB"][/caption]

marit:  Det grønne skiftet mot fornybarsamfunnet er definitivt i gang. Med dette som overordnet tema utformer vi i disse dager programmet for Zerokonferansen 2013. ZERO og Zerokonferansen har vokst jevnt og trutt de siste åtte-ti årene. Først og fremst ved at vi har lett etter løsninger på klimaproblemene og fordi vi arbeider med å få frem alle mulighetene et skift mot nullutslippssamfunnet gir til næringslivet og landet. Fordi vi har denne optimistiske, løsningsorienterte innfallsvinkelen har vi etablerte Zerokonferansen som en av Nordens viktigste møteplasser for effektive og virkningsfulle klimaløsninger. Gjennom hardt og målrettet arbeid har ZERO bygget opp en konferanse hvor nå over 1000 deltakere møtes for å skoleres og inspireres til å iverksette klimaløsninger – i kommunene, i staten, i næringslivet i transportsektoren osv. På ZERO13 skal vi ta opp tråden fra talen ZEROs leder Marius Holm hold fra samme talerstol i fjor: Den fornybare revolusjonen er ikke noe som kommer der fremme ett sted, det grønne skiftet skjer nå. Og; det er smart å spille på lag med denne revolusjonen og ikke stritte imot! For snøballen som stadig flere aktører er med på å dytte oppover bakke har snart kommet seg til topps, og når det skjer vil den rulle fortere og rulle seg større på andre siden  av åskammen. Tydelige tegn på dette er at flere og flere store aktører i Europa tar store steg i fornybar retning, som for eksempel de to store energidinosaurene RWE og E.On i Tyskland. Dette får du høre mer om på konferansen vår. Kraftsystemene er ikke bare på vei til å endres når det kommer til energimiks, men systemet i seg selv er i endring. Anders Bjartnes, daglig leder i Klimastiftelsen, tegner et bilde av en trend fra det forrige århundres sentraliserte kraftsystemer, til en utvikling hvor en ser at systemet desentraliseres og er toveis. Best illustreres dette gjennom millioner av hus med solceller på taket. Joda, det internasjonale klimapolitiske bilde er usikkert og det er små bevegelser mot en ny bindende klimaavtale. Men store endringer som best kan betegnes som «det grønne skiftet» skjer hver dag i stadig raskere. Små og store aktører endrer verden nå. Det er alt dette grønne, kule som skjer som vi vil vise frem på Zerokonferansen. Følg med på www.zerokonferansen.no for mer informasjon fremover.  

Thor-Arne:  Revidert nasjonalbudsjett inneholder flere gode nyheter for klimaet, men som helhet videreføres en politikk som ikke vil gi nok kutt i klimagassutslipp. Regjeringen skyver oppgaven med å redusere de norske utslippene videre til budsjettet for 2014. Til tross for de foreslåtte beskatningsendringene, er det billigere for oljenæringen å slippe ut CO2 i dag enn det var på slutten av 90-tallet. ZERO savner en politikk for målrettede utslippskutt i olje- og gass-sektoren. Transportsektoren topper lista over fossil energibruk i Norge med 55,6 TWh, og vi trenger store reduksjoner for å nå klimamålene våre. Det er et skritt i riktig retning at vektkomponenten for plug in-hybrider reduseres, men det er ikke nok. Forslaget bør forsterkes, gjennom at fradraget blir større i kombinasjon med en halvering av firmabilbeskatningen for plug in-hybrider. I fjor sank etterspørselen etter fossil energi til transport med 1,1 TWh. Sterkere virkemiddelbruk vil gi større utslippskutt. ZERO etterlyser en langsiktig og målrettet politikk for kraftig reduksjon av utslippene fra transportsektoren. Et annet felt der Regjeringen gjør gode, men utilstrekkelige endringer, er bruken av FN-godkjente klimakvoter fra de fleksible mekanismene (Den grønne utviklingsmekanismen). Endringene i bruken av CDM er et skritt i riktig retning, men CDM har fortsatt store svakheter som finansieringsmekanisme. Et målrettet supplement ville være at Norge bruker deler av midlene i oljefondet til å finansiere infrastruktur for fornybar energi i sør. Utfasing av oljefyring er et sentralt tiltak i Klimaforliket. - Vi registrerer at nye virkemidler for utfasing av oljefyr ikke er inkludert i budsjettet. Klimaforliket forutsatte at slike tiltak raskt skulle komme på plass. Når dette ikke er i budsjettet forutsetter vi derfor at Regjeringen allerede har en plan, for eksempel gjennom at ENOVA har fått klar beskjed om å lage en støtteordning. Vi vil følge oljefyrutfasingsarbeidet nøye i tiden framover.