EN / RSS

Om ZERO Ansatte
Kontakt Publikasjoner

   
   
   
   











En rekke tiltak som kan bidra til å redusere jordbrukets klimabelastning er under utvikling og virkemidler som kan iverksette gode tiltak er til vurdering. Med tanke på at verdens matproduksjon bør vokse i årene som kommer, er det avgjørende for klimaarbeidet at klimagassutslippene ikke vokser i takt med produksjonsveksten.


Slide

Norsk jordbruk står for om lag 9 prosent av Norges samlede utslipp av klimagasser. CO2-utslipp fra fossil energibruk utgjør en mindre del av utslippene, mens størstedelen av jordbrukets klimabelastning stammer fra metanutslipp fra drøvtyggere og lystgassutslipp fra gjødsel.

Vi i ZERO jobber med å erstatte fossil energi med fornybar energi som innsatsfaktor, samt å fange og lagre utslipp. For at industrien skal ønske å ta disse mer miljøvennlige løsningene i bruk må det på plass langsiktige rammebetingelser, eller enkelt sagt: det må koste mer å forurense enn å la være.


Slide

Fastlandsindustrien i Norge utgjør ca. 20 % av norske utslipp. Reduksjon i utslippene ved disse vil gi et betydelig bidrag i Norges kamp for å få ned utslippene og derved begrense konsekvenser av klimaendringene. De fleste industriprosesser innebærer et større eller mindre klimagassutslipp.

Fornybare energikilder er for eksempel solenergi, vannkraft, vindkraft, bioenergi, bølgekraft, geotermisk energi, tidevannsenergi og saltkraft. Med unntak av geotermisk energi og tidevannsenergi, har all fornybar energi sin opprinnelse i solenergi.


Slide

Fornybar energi er energi som ikke kan brukes opp. Energien kommer fra kilder som har en kontinuerlig tilførsel av ny energi, og ikke kan tømmes innenfor tidsrammene som er gitt av menneskehetens tidsskala. ZERO mener at Norge og resten av verden må øke sin produksjon av fornybar energi og bruke denne til å erstatte fossil energibruk.

Et utslippsfritt alternativ til disse gassturbinene er strøm i kabel fra land. Hvis store deler av feltene på norsk sokkel blir elektrifisert, vil en kunne kutte de norske utslippene med opp mot 7 millioner tonn CO2.


Slide

Utslippene fra fossil energi er hovedårsaken til klimaendringene og den viktigste løsningen er å erstatte fossil energi med fornybar. I Norge er petroleumsindustrien den største utslippssektoren. Utslippene kommer fra forurensende gassturbiner som generer kraft til installasjonene.

Zero tror derfor miljøvennlige bygg er viktig på veien mot nullutslippssamfunnet. Vi jobber spesielt med plusshus, fornybar energiproduksjon på bygg, energieffektivisering, og utfasing av fossile oppvarmingskilder.


Slide

Byggsektoren står for omkring 40 % av det norske energiforbruket. Globalt står sektoren for en om lag likestor andel av klimagassutslippene. Miljøvennlige bygg er slik sett en viktig nøkkel i kampen mot klimaendringene.

Teknologien for CCS er moden, har vært brukt i flere tiår, og vil på sikt, være billigere og mindre energikrevende. Barrierene og utfordringene er i de fleste tilfeller, finansiering, lovverk eller mangel på politisk vilje, eller en blanding av disse faktorene.


Slide

Det blir stadig mer presserende å kutte utslippet av klimagasser, og stadig klarere hvor dramatisk konsekvensene vil være hvis vi ikke gjør det. Karbonfangst -og lagring (CCS) alene vil ikke fjerne alle utslipp, men det kan ta en stor andel. Og i kombinasjon med fornybar energi, energisparing og andre klimatiltak, kan det gjøre en stor forskjell.

Det er derfor ikke mulig å løse klimautfordringen uten forpliktende innsats fra disse landene. ZERO jobber med at fornybar energi, energieffektivisering og utvikling og utbredelse av ny klimavennlig teknologi skal kunne sikre mellominntekts- og utviklingsland vekst og velferdsøkning uten økninger i klimagassutslippene.


Slide

ZEROs mål om å begrense klimaendringene krever at både industriland og utviklingsland reduserer klimagassutslippene sine. Mellominntektsland og vekstøkonomier som Kina, India og Brasil står for en stadig høyere andel av disse utslippene.

Transport av mennesker og varer er en sentral bærebjelke i vår økonomi og vårt samfunn. Derfor jobber ZERO med å gjøre det mulig å transportere mennesker og varer i biler, lastebiler, ferjer og fly uten å forurense.


Slide

Vi jobber med å bytte ut det fossile drivstoffet vi bruker i de fleste fremkomstmidler i dag med klimasmarte drivstoff som strøm, hydrogen eller biodrivstoff. Tidligere hadde man ikke annet valg enn å velge biler, lastebiler, busser og ferger som går på fossilt drivstoff. Men i dag har vi et valg. Transport trenger ikke lenger å forurense.

Guro Nereng
Trond Ørnholt
Lene Westgaard-Halle
Magnus Lundstein
Marius Holm
Svein Sundsbø
Kåre Gunnar Fløystad
Dagfrid Forberg
Jon Evang
Hege Horsberg
Anders Tangen
Jenny Skagestad
Kari Asheim
Siri Hall Arnøy
Ida Spjelkavik
Marit Flinder Johannessen
Thor-Arne Englund
Ingvild Kilen Rørholt
Bastian E. Klunde
Ane Norgård Brohaug
Are Munkeberg
Benjamin Myklebust
Kari Elisabeth Kaski
Camilla Svendsen Skriung
Tonje Sæther
Johannes Fjell Hojem
Marius Gjerset
Bjørnar Kruse
Cato Buch
Thomas Palm









    

Ny klimapolitikk underveis?
Ny klimapolitikk underveis?

Jon Evang:  Ny klimapolitikk underveis? Av Jon Evang, kommunikasjonssjef i ZERO og moderator for denne debatten under Zerokonferansen 2014. Har partiene en egen klimapolitikk? Eller er norsk klimapolitikk et spørsmål om pragmatisme, hvor diskusjonen dreier seg om utmåling av virkemidler? På Zerokonferansens dag 2 under bolken om «Ny klimapolitikk» fikk vi en litt sprikende, men interessant debatt om dette. Ved siden av tenketankene Civita og Agenda, representert ved hhv Lars Peder Nordbakken og Marte Gerhardsen, deltok også stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn (V), kommentator i DN Kjetil Alstadheim og nestleder i ZERO Kari Elisabeth Kaski. Debattantene fikk følgende innledende spørsmål; hvor går konfliktlinjene mellom ulike partiers tilnærming til klimapolitikken og trenger vi en mer ideologisk tilnærming til klimapolitikken. Samt en påstand; det foregår lite klimapolitisk verkstedvirksomhet i norske partier. Svarene på de første spørsmålene hadde stor spredning. Det er i dag vanskelig å få øye på de store ideologiske skillene i partienes klimapolitikk. Konsensusen om kvotekjøp som hovedløsning står fortsatt sterkt over hele den partipolitiske linja, sammen med Norges engasjement for global karbonpris, satsning på karbonfangst og –lagring (CCS) og involvering i skogprosjektene. Resten er for tiden et pragmatisk spørsmål om utmåling av virkemidler, og om hvorvidt du er i posisjon eller opposisjon. Dimensjonen marked vs offentlige løsninger har ikke god forklaringskraft for klimaspørsmålet, ei heller den tradisjonelle vekst vs vern. Men min påstand om at det foregår for lite klimapolitisk verksted har fått flere svar. Arbeiderpartiet er godt i gang, med et bredt sammensatt ekspertutvalg som skal være rådgivende for Arbeiderpartiets klimaarbeid. Utvalget, som også har funnet plass til ZEROs nestleder Kari Elisabeth Kaski, har hatt to møter så langt. Ikke lenge etter kom Høyre med utvalget «Det grønne skiftet» ledet av partiets klimapolitiske talsmann Nikolai Astrup. Utvalget er satt sammen internt, og skal foreslå en ny miljøpolitikk som bidrar til å redusere nasjonale klimagassutslipp og som bidrar til den grønne omstillingen av Norge. Dette er lovende fra de to store styringspartiene, som så langt har valgt litt ulike måter å drive «verksted» på. Men Høyre og Arbeiderpartiet har det til felles at de begge trenger å utforme og ikke minst redefinere sin klimapolitikk. Jeg har fire ønsker for den videre utviklingen av klimapolitikken i norske partier: 1) At alle partier starter et eget arbeid med å utvikle en kunnskapsbasert og helhetlig klimapolitikk. Dette vil gjøre at vi får et større tilfang av ulike løsningsforslag, og dermed en bredere debatt om ulike virkemidler og mål. I tillegg er det bra hvis dette fører til intern kunnskapsbygging i partiene, og til at de får et tydeligere eierskap til «sitt» klimaprosjekt. 2) Den interne meningsbrytningen bør starte med et oppgjør med tanken om at kvoter, skog, CCS og global karbonpris er de eneste områdene Norge behøver å foreta seg noe på i klimasaken. Litt spissformulert sagt, og med forskjeller mellom partiene. Og vi gjør konkrete tiltak hjemme også, for all del, men de klimapolitiske ambisjonene har først og fremst vært internasjonale, eller knyttet til en teknologisk løsning (CCS) som gjør at vi kan forlenge olje- og gassvirksomheten vår på ubestemt tid. Heldigvis er det en klar erkjennelse i de fleste partier at dette ikke holder, gitt de klimapolitiske og omstillingsmessige utfordringene – det grønne skiftet – vi står ovenfor. 3) Derfor må vi få de ulike partienes forslag på bordet for hvordan Norge skal gjennomføre det grønne skiftet. Hvordan omstille oss fra olje/gass avhengighet til bærekraftige næringer i tide? Hvordan omstille alle store utslippssektorer parallelt med at vi utvikler ny teknologi til dette, som vi også kan eksportere? For her ligger nøkkelen; et moderne samfunn som vårt må klare overgangen fra den fossile tidsalder til den fornybare ved å ta i bruk politiske virkemidler, teknologi, forretningsmodeller og kapital. 4) Og sist, men på ingen måte minst; ikke vær redd for å sette noen nye og tydelige mål for klimapolitikken. Etter Mongstad har det politiske Norge blitt håpløst redde for å sette tydelige klimamål. Vi kunne f.eks. hatt som mål at Norge skal bidra til å utvikle nullutslippsindustrier innen sement og aluminium. Eller at alt nybilsalg i 2020 skal være ladbare hybrider eller nullutslippsbiler som elbiler og hydrogen. Noe av det mest konkrete Norge kan bidra med, som et moderne, fredelig og rikt land, frem mot Paris 2015, er konkrete tiltak for å omstille utslippssektorer og fase ut fossile energibruk. For skal hele verden være utslippsfri i 2050, må noen gå foran til 2030.


ZERO-notat – Norges klimamål for 2030
ZERO-notat – Norges klimamål for 2030

Thor-Arne:  I løpet av våren 2015 skal alle land melde inn sine klimamål for perioden etter 2020 til FNs klimasekretariat. Dette er en del av prosessen for å forhandle fram en ny internasjonal klimaavtale, som skal fullføres på klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Norge har i dag følgende klimamål (vedtatt i klimaforliket 2012): Norge skal fram til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990. 2/3 av disse utslippsreduksjonene skal tas i Norge, noe som innebærer at utslippene i 2020 skal være i størrelsesorden 45-47 millioner tonn. Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om klimanøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030. Norge skal være karbonnøytralt i 2050. Regjeringen vil i sin varslede stortingsmelding presentere regjeringens foreslåtte klimamål for Norge, og disse vil behandles i stortinget, før Norge innrapporterer endelige mål til den internasjonale prosessen. Klimatoppmøtet i Lima i desember 2014 satte en del rammer for målene som skal melde inn. Det er naturlig at diskusjonen om de norske klimamålene gjøres på bakgrunn av vedtaket fra Lima-toppmøtet og at en gjennom innrapportering av mål påvirker klimaforhandlingene i en positiv retning. Vedtaket fra Lima slår fast at de innsendte målene må innebære en styrking av det hvert enkelt land allerede har tatt på seg. Norges klimamål må med andre ord skjerpes. Utviklingen i klimaforhandlingene tilsier at klimamålene for perioden etter 2020 ikke vil ta en «Kyoto-form», en enkel og ovenfra-og-ned- fordelt utslippsforpliktelse i prosent. Forhandlingene tar nå en nedenfra-og-opp-tilnærming, hvor en avtale vil spikres sammen av de ulike landenes svært ulike innmeldte innsats og forpliktelser[1]. For Norge betyr dette at vi har en større frihet i fastsettelsen av klimamålene for 2030, samtidig som vi har et stort ansvar for å sette mål som reflekterer vårt historiske ansvar, utslipp og mulighet til å bidra internasjonalt. Nye klimamål Norges klimamål må forsterkes, forenkles og forbedres. Norge har i klimaforhandlingene tatt til ordet for netto nullutslipp globalt i 2050. Skal verden nå nullutslipp i 2050 må noen ha gjort det mulig i 2030. Gjennom å sette ambisiøse mål som tilrettelegger for utvikling av teknologi og finansieringsmekanismer, kan Norge utgjøre en stor forskjell internasjonalt. Norge bør sette ett enkelt mål for nasjonal utslippsreduksjon fram mot 2030. Dagens klimamål er utydelige og knapt nok forståelige for andre enn et fåtall spesielt interesserte.  Et tydelig mål for nasjonale utslippsreduksjoner i 2030 vil være et kraftfullt signal til næringsliv og folk flest og vil kunne mobilisere til videre klimaengasjement. For å tydeliggjøre hvordan utslippsmålet skal nås, men også for å svare til Norges «rettferdige andel» og internasjonale behov for klimafinansiering og teknologiutvikling, bør stortinget vedta supplerende mål. Slik vil en blant annet adressere spørsmålet om økonomiske bidrag til klimatiltak i utviklingsland, når CDM ikke inkluderes.  Det gir ikke mening å begrense Norges internasjonale innsats til å kompensere for egne utslipp gjennom kvotekjøp. Vår økonomiske, teknologiske og politiske posisjon tilsier et større ansvar. Slik Norge bidrar internasjonalt gjennom regnskogssatsingen, bør vi også bidra på andre sektorer, gjennom teknologiutvikling, markedsutvikling for ny teknologi, og finansiering av infrastruktur. De norske klimamålene må fungere som styringsverktøy for klimapolitikkens tiltak og virkemidler. Dagens vedtatte klimatiltak og –virkemidler er ikke tilstrekkelige for å nå dagens klimamål for 2020. Det er ikke fordi målet er for høyt, men en følge av svak klimapolitikk overfor flere sektorer. ZERO foreslår å: Halvere Norges utslipp fra 1990-nivå Norges utslipp i 2030 skal ikke overstige 25 millioner tonn.   Investere like mye i fornybar energi som vi i dag har investert i fossilt (25% av statens investeringer) Bidra til utbygging av blant annet vannkraft, vindkraft og solenergi Statlige garantier og låneordninger for å utløse privat kapital Vri investeringene fra statens pensjonsfond utland fra fossilt til fornybar infrastruktur   Nullutslipp i transportsektoren i 2030 Elektrifisering av veitransport – nær 100% ladbare biler i nybilsalget i 2020 Fornybar tungtransport Grønne byer Kollektivtransport Flybio   Spydspisser i industrien Realisere nullutslippsteknologi i alle norske industrigrener Skaffe kraft til ny industri med utbygging av fornybar energi og effektivisering   Spydspisser i maritim sektor Realisere nullutslippsteknologi for alle skipstyper   Utslippsfri kraftsektor i Nordsjø-regionen Kraftutveksling og fleksibilitet gjennom effekt-utveksling Investeringer i nett og energi Vedtaket i Lima gir grunnlag for å rapportere inn et slikt mangfold av mål, i tillegg til det overordnede målet for utslippsreduksjoner. Norge har vært en pådriver for at informasjonen som sendes inn fra de ulike landene skal være så utfyllende og komplett som mulig. Det bør være et sterkt incentiv for at Norge selv utformer detaljerte mål og spesifiserer planene for gjennomføring og oppfølging av målene. Nasjonale utslippskutt Et nasjonalt mål for utslippskutt på 50 prosent reduksjon fra 1990-nivå i 2030 vil være et ambisiøst og forståelig klimamål for Norge. Det vil også være et robust styringssignal til næringslivet og dagens og fremtidige storting. Vi må utvikle en lavutslippsøkonomi.  At vi har vannkraft framstilles gjerne som et argument mot kutt – fordi vi ikke har noen store kullkraftverk å legge ned. Men det at vi ikke har noe kullkraft å legge ned gjør det ikke vanskeligere å utvikle en lavutslippsøkonomi i Norge – Det gjør det lettere, fordi vi motsetning til andre land har et mer begrenset behov for investeringer i kraft- og varmesektoren. For å bli en lavutslippsøkonomi, må Norge gjennomføre mange kostbare tiltak. Det må også alle andre land gjennomføre. Vår tilgang på fornybar energi gjør totalkostnaden med omstilling lavere i Norge enn i andre industriland. Det er viktig at det ikke sås tvil om innholdet i klimamålet gjennom å inkludere CO2- binding i skog i målet. Norge kan sette egne mål for CO2-binding, men dette må ikke kobles til Norges innsats i å redusere utslipp fra andre sektorer, eller benyttes til å legitimere høyere utslipp i andre sektorer. Målet må gjelde hele landet og samtlige sektorer. En bør ikke dele målet, slik at det gjelder en egen klimapolitikk for kvotepliktig sektor.  Kvotesystemet sikrer et europeisk tak på utslippene, men det sikrer ikke nødvendig teknologiutvikling. Kvotesystemet gir ikke effektive styringssignaler i komplekse beslutninger om infrastrukturinvesteringer, og bidrar ikke tilstrekkelig til å hindre innlåsing i investeringer med høye utslipp og lang levetid.  Kvotesystemet bidrar ikke til at Norges konkurransefortrinn i klimavennlig industri videreutvikles. Det vil et nasjonalt mål sikre. Kvotesystemet er ikke designet for å stå alene som virkemiddel. Både på EU-nivå og i medlemsland benyttes kraftige virkemidler for omstilling av energi – og industrisektoren, som er omfattet av kvotesystemet. Et sterkt nasjonalt klimamål vil være avgjørende for å unngå å låse inn høye klimagassutslipp for mange tiår. Internasjonalt ansvar og bidrag I kraft av å være en oljenasjon har Norge et historisk ansvar for å bidra til å løse klimaproblemet. Norge har særlig mulighet til å være en spydspiss internasjonalt gjennom å utvikle ny teknologi og utvikle tidligmarkeder for klimateknologi, slik vi har gjort med hell med elbil-satsningen. Videre er det globalt et stort behov for å kanalisere kapital til klimavennlig infrastruktur og klimaløsninger, herunder for eksempel fornybar energi og jernbane. Gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU) kan Norge bli en stormakt innenfor klimafinansiering. Stortinget bør forplikte seg til å la SPU investere langt mer i klimavennlig og fornybar infrastruktur, som kraftnett og solenergianlegg. Det vil igjen kunne åpne for at flere investorer følger. [1] Det betyr at forskjellige land kan velge å inkludere forskjellige sektorer, gjøre ulike valg for inkludering av CO2-opptak i skog og benytte seg av nasjonale eller regionale kvotemekanismer uten noen form for FN-godkjenning. På dette tidspunktet vet vi ikke formen på eventuell internasjonal kvotehandel etter 2020 og hvorvidt denne vil ha reell effekt og tilstrekkelig kredibilitet. EU har ikke inkludert kjøp av internasjonale kvoter (CDM) i sitt klimamål for 2030. Last ned hele notatet her.


Nullutslipp i transportsektoren i 2030 – er det mulig?
Nullutslipp i transportsektoren i 2030 – er det mulig?

Thor-Arne:  Kjøretøyindustrien er i en historisk omstillingsfase. Uavhengig drivstoff vil bilen ha forandret seg mye fram til 2030. Bilene vil være oppkoblet til databaser med mye informasjon og teknologien utvikler seg i retning av førerassisterte systemer som overtar kontroll av bilen. Den største og viktigste endringen i klimasammenheng er likevel overgang fra forbrenningsmotorbiler til nullutslippsbiler. Andre klimarelevante faktorer er introduksjon av nye produksjonsteknikker som 3dprinting, bruk av nye materialer til kjøretøy, økt resirkulering og endrede eierstrukturer og forretningsmodeller med mer omfattende bildeling. ZERO har undersøkt potensial og mulig utvikling for framtidens fossilfrie transportsektor. Biodrivstoff skulle en stund være den endelige løsningen, hydrogen er alltid rett rundt hjørnet og elbiler sås det stadig usikkerhet rundt. Nedenfor følger utdrag av notater for alle tre temaene, men notatene kan lese i fulltekst her 1 2 3. Kan og bør biodrivstoff løse alle transportspørsmål? Potensialet for økning i produksjon av biomasse er stort både internasjonalt og nasjonalt. Samtidig skal biomasse spille mange roller inn i et samfunn uten bruk av fossil energi og råstoff. På kort sikt vil det gi store klimakutt og være bærekraftig tilgang på biomasse til å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff i alle transportsegmenter, men det bør stimuleres til en overgang til helt utslippsfrie alternativer. Utviklingen innenfor el- og hydrogenkjøretøy bør derfor være bestemmende på lang sikt for hvor mye biomasse det er behov for i transportsektoren. De områdene hvor det er mest krevende å ta i bruk utslippsfritt drivstoff bør ha størst fokus på en overgang til biodrivstoff. Dette gjelder fly, skip og tungtransport. På sikt vil det være her biodrivstoff kan, skal og bør brukes. Norge har ikke nok nasjonale biomasseressurser til å erstatte dagens eller morgendagens energibehov i transportsektoren. Det vil være behov for importert biodrivstoff både på kort og lang sikt. Dette gjelder selv med en storstilt overgang til el- og hydrogenkjøretøy på vei, - slik teknologien ser ut i dag. På lengre sikt, - etter 2030, kan det tenkes at alger vil kunne bidra med en stor produksjon i Norge, men det er foreløpig for usikkert til å si noe sikkert om. Er framtida elektrisk? Batterier er i en rivende utvikling, og det er innen 2030 mulig å se for seg et 100 % elektrifisert nybilsalg i de tidlige elbilmarkedene. I tillegg er det realistisk å realisere 100 % elektrifisert / hybridisert kollektivtransport, både til lands og til vanns. Elektrisk varetransport er det segmentet der utviklingen har kommet kortest i forhold til behovet. Her er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til hvilke klimateknologier som vil bli gjeldende i hvor stor skala – biodrivstoff, batterier, direkte elektrisk drift og hydrogenelektrisk drift er alle alternativer i utvikling. Hvis transportsektoren globalt skal elektrifiseres med dagens li-ion-teknologi er tilgangen på råstoff begrenset. Tilgangen på bærekraftig biomasse til biodrivstoff er faktisk langt større enn tilgangen på litium til batterier. Samtidig er det en rekke lovende batteriteknologier under utvikling i USA, Australia, Europa og Nord-Amerika, alle med potensiale til fullstendig å forandre forutsetningene for hvilke deler av transportsektoren som kan elektrifiseres og til hvilken kostnad. Innen 2030 vil nye batteriteknologier etter all sannsynlighet være kommersialisert eller under kommersialisering. Hva så med hydrogen? En elbil er mer energieffektiv enn hydrogenbil, men hydrogenbil er mer energieffektivt enn biler med forbrenningsmotor. Elbil med batterier kan hurtiglades på 20-30 minutter. En brenselscellebil kan fylle tanken på 3-5 minutter - uten usikkerhet om degradering av brenselcellesystemet. Brenselscelletteknologien har gjort store fremskritt de siste årene. Dagens moderne PEM brenselceller har høyere virkningsgrad, lengre levetid og lavere materialkostnader enn det brenselceller hadde for få år siden. Flere andre kostnader ventes også å falle betraktelig. Hydrogen og brenselceller egner seg godt for større biler. I Norge er 30 % av bilsalget SUV. I USA er over halvparten av alle biler som selges pickup, SUV. minivan og andre store biltyper. En fullstendig overgang fra fossile til fornybare drivstoff i personbilsegmentet fram mot 2030 vil med all sannsynlighet forutsette både batteri- og hydrogenelbiler. Hydrogen og brenselceller egner seg særlig godt til tyngre kjøretøy og fartøy slik som busser, lastebiler og skip. Prisen på brenselcellebusser har blitt halvert de siste årene. Busser prøves ut i Oslo i dag. I Europa har det de siste ti årene blitt kjørt 5,5 mil km med brenselcellebusser. En Europeisk studie basert på framskrivninger fra produsentene tyder på at kostnaden for brenselscellebusser vil fortsette å synke fram mot 2030, slik at en brenselcellebuss vil koste 400 000 til 450 000 Euro. Totale kostnader for investering og drift av bussen vil da være 11-18 % høyere pr km enn en tilsvarende dieselbuss i bussens levetid. Dette er konservativt tall basert på opplysninger fra europeisk bussindustri som jobber med å integrere heavy duty brenselceller og egne systemløsninger i relativt små produksjonsvolum. Det er ikke tatt høyde for mulig synergi i form av prisreduksjon på brenselsceller gjennom økt salgsvolum av brenselsceller til stasjonær bruk og til personbiler.


HOLD AV DATOEN: Zerokonferansen 2015 er 27.-28. oktober i Folketeateret!
HOLD AV DATOEN: Zerokonferansen 2015 er 27.-28. oktober i Folketeateret!

Thor-Arne:          Zerokonferansen 2015 holdes på Folketeateret i Oslo og Kongressenteret - som i 2014 - den 27. og 28. oktober. Huk det av i kalenderen allerede idag!  


Besøk på Nissans produksjonsanlegg for biler og batterier i Sunderland, UK
Besøk på Nissans produksjonsanlegg for biler og batterier i Sunderland, UK

Thor-Arne:  Vi ble hentet på flyplassen i Newcastle med en Nissan Leaf taxi fra «Phoenix taxis». Sjåføren eide bilen selv, og fortalte villig hvor fornøyd han var. Gratis hurtiglading sørget for god økonomi, og han var mindre sliten etter en lang arbeidsdag i denne bilen, i forhold til i sin tidligere Mercedes. Han kjørte 7 dager i uka, til over midnatt hver dag. Selskapet han kjørte for hadde hittil 15 Leaf i drift, og ekspanderte med el- og hybridbiler hele tiden, fokusert på sitt miljøengasjement. Etter overnatting ble vi igjen hentet i en Leaf taxi, og kjørt til produksjonsanleggene i Sunderland, ca. 20 min kjøring sørover. Første del av programmet var en rundtur i den enorme bilfabrikken, som i starten i 1986 produserte 50.000 biler på årsbasis, og nå var oppe i 500.000. Dagens modeller er Juke, Qashqai (vet aldri om jeg staver rett), Note og Leaf. Hver 10.ende bil på produksjonslinja er en Leaf. Neste år starter de også opp med den nye modellen Infinity. Selve produksjonen av karosseriet er stort sett robotisert, mens monteringen av komponenter utføres av hardt arbeidende operatører. Bilene er hele tiden i bevegelse under monteringen, så det er ingen tid for dagdrømmeri. Etter ferdigstilling blir hver bil testkjørt 3-5 km på en test vei som en siste kontroll. I det hele var det stort fokus på kvalitet gjennom hele prosessen. Etter lunsj, og en liten presentasjon ble vi kjørt til batterifabrikken som ligger like ved. Vi var på forhånd strippet for kamera, telefoner, kulepenner etc., og ble fortalt at vi var de første 6 utenforstående som fikk besøke fabrikken. Etter en kort presentasjon ble vi geleidet inn for å klargjøres for inntreden i dette høyteknologianlegget, hvor det er ekstrem høy fokus på tørr og ren luft. I det første rommet var det av med jakker og på med plasttrekk på skoene. I det neste tok vi av sko, passerte en barriere, og begynte med den møysommelige påkledningen av spesialbeskyttelse. Først ansiktsmaske, og videre hette over hodet, heldekkende hvit dress, spesial sko og gummihansker. Nå var kun øynene synlige. Så gikk vi inn i en luftvaskesluse hvor det også var klebrige matter på gulvet for å rense skoene. Lokalet er nøyaktig justert for fuktighet, temperatur og partikler. Alt utstyr som skulle inn måtte gjennom langvarige avfukting og renseprosesser. Det meste som foregikk der inne ble gjort av avanserte maskiner og roboter. De produserte batteriene nærmest fra scratch. Det eneste de fikk levert fra Japan var katode og anodematerialer på rull, aluminium og kobber. Alle maskinene var også levert fra Japan. Nissan har tre slike anlegg i verden, og de andre ligger i Japan og USA. Produksjonen av celler er det som krever de spesielt tørre og rene omgivelsene. Etter at battericellene er forseglet foregår resten av operasjonene i enklere, men fortsatt meget rene omgivelser, og operatørene går ikke lenger i beskyttelsesklær. Siden omvisere og operatører var instruert om ikke å svare på sensitive spørsmål er det ikke så mye nytt å videreformidle. Kort fortalt består oppbyggingen av et batteri til Leaf som følger: Hver celle består av 18 lag anodeplater, 17 lag katodeplater og 34 lag separatorplater, totalt 69 lag. Etter sammensetting injiseres elektrolytten. Hver modul består av 4 celler, og en komplett batteripakke har 48 moduler. Totalt har komponentene i en pakke gjennomgått mer enn 2000 kvalitetskontroller, både visuelle og maskinelle. Man får forståelse for at slike batterier koster en del. Ved 3 skift er kapasiteten 60.000 batteripakker/ år. Kundene er Leaf fabrikken på området, og eNV 200 fabrikken i Barcelona. Fremover, når behovet overstiger årskapasiteten, planlegges det for et nytt produksjonsanlegg. Dette vil da bli en kopi av det eksisterende, da det på grunn av de store kravene til luftkvalitet ikke er egnet for utvidelse av eksisterende anlegg. I disse dager har Nissan ved hjelp av CarWing systemet i bilene sett at de 147.000 Nissan Leaf bilene globalt har akkumulert over 1 milliard km. Dette har gitt en besparelse på mer enn 180.000 tonn CO2. Eiere av Nissan Leaf viser seg også å være de mest fornøyde av Nissan kundene. Undertegnede stilte godt forberedt på dette besøket, med en rekke spørsmål av mer fremtidsrettet art, men det var dessverre ikke lagt inn muligheter for det i tidsplanen. Etter tilbakekomst fra batterifabrikken ble vi kjørt rett tilbake til flyplassen med en medsendt minnepinne i lomma. Her intervjues Jean-Pierre Diernaz, direktøren for Nissans elbilsatsing i Europa, og ifølge han er dette bare starten av en stor satsing på elbiler fra Nissan. Før avreise ble jeg spurt om jeg var fornøyd med besøket, noe jeg bekreftet, med unntak av å få stilt mine spørsmål. De lovet da at de skulle opprette en forbindelse over telefon for meg senere, og gi beskjed gjennom Nissan Norge når de var klare for å svare. Kanskje jeg skriver mer om Nissans fremtidsvisjoner etter den muligheten. - Gabriel Wergeland Krog


Kronikk: Det grønne skiftet er i gang
Kronikk: Det grønne skiftet er i gang

Jon Evang:  Det grønne skiftet er i gang Av Marius Holm, leder i Miljøstiftelsen ZERO Publisert på NRK Ytring 11.desember 2014 Professor Jan Petter Hansen skriver i en kronikk på Yttring at fortellingen om det grønne skiftet er et eventyr, fordi vi er svært langt unna punktet hvor fornybare energikilder dominerer verdens energiforsyning.  Han har rett i at fortellingen kan feiltolkes til at «alt går helt fint». Det går slett ikke «helt fint», med mindre det kontinuerlig tas kraftige politiske grep, i alle sektorer, i alle land. Men like fullt er «det grønne skiftet» en fundamental realitet – som gir grunnlag for optimisme for klimaet, og som truer gamle forretningsmodeller og inntektsstrømmer. Det grønne skiftet er fortellingen om at fornybare energikilder, elbiler og andre sentrale klimaløsninger er i ferd med å bli konkurransedyktige i markedet. Utviklingen er drevet fram av politikk, hovedsakelig i form av økonomiske incentiver som har industrialisert viktige produkter. Men endringskraften ligger i teknologimarkedenes egen dynamikk. Mens knappe ressurser som olje, kull og gass blir dyrere når etterspørselen stiger, blir teknologiprodukter som solceller, vindmøller og elbiler billigere jo flere som kjøper de. Prisen på solceller har falt fra 75 dollar til 0,75 dollar siden syttitallet. Prisen forsetter å falle med økende volum, og volumet øker med fallende pris. Solceller er billigste strømkilde i stadig flere markeder, og de fleste finansanalytikere mener nå at markedet er i ferd med å ta over for subsidier som driver for investeringer i solenergi. Hansen mener det vil ta mange hundre år å erstatte all fossil energi om det skjer i dagens tempo. Vel, som fysikkprofessor får vi anta han kan skille mellom fart og akselerasjon. Årlig tilførsel av nye solceller øker med 20-30 prosent i året. På vindkraft er økningen mer moderat, men også der er det vekst. Om markedet for solceller og vindturbiner fortsetter å vokse i samme fart i ti år til, for så å flate ut, vil fornybar fortrenge all fossil kraft omkring 2040, og ha overskudd til å elektrifisere mye annen fossil sluttbruk av energi. Et teoretisk og banalt regnestykke, selvfølgelig, men Hansen må ta hensyn til akselerasjon, og ikke bare farten i første gir når han beregner fornybarsamfunnets ankomsttid. I bilmarkedet er det tilsynelatende lengre fram, men et samlet felt av analytikere forventer fall i batteripriser fra som vil gjøre elbilen konkurransedyktig uten subsidier i løpet av de neste ti årene. Bilparken skiftes ut raskt, og forbruker responderer raskt når nye produkter er bedre og billigere enn de gamle. Om Tesla lykkes med sitt neste prosjekt, batterifabrikken i Nevada og den kompakte Tesla Modell III, skal de være konkurransedyktig allerede i 2017. Bilen skal koste det samme som en tilsvarende bensinbil, men har vesentlig lavere driftskostnader. Oljeselskapene er foreløpig ikke bekymret. Men Norske skog var heller ikke bekymret for internett så sent som utpå 2000-tallet. Finnes det plass nok til den fornybare energien? Hansen mener vi må ta i bruk ørkenen. Det er neppe noen god ide, fordi fordelen med fornybar er at den kan produseres lokalt. Bygninger som har taket dekket av solenergi kan være selvforsynt med energi. De 10-15 kvadratmeterne en bil beslaglegger til parkering, er omtrent det arealet du trenger for å dekke bilens energiforbruk med solenergi. Det grønne skiftet er definitivt i gang. Men selv om det er grunnlag for optimisme, må vi ikke la politikere slippe unna med å fortelle historien om det grønne skiftet. Vi kommer ikke i mål uten massiv politisk virkemiddelbruk.  


Pressemelding fra ZERO: Statkraft blir motor i grønt skifte
Pressemelding fra ZERO: Statkraft blir motor i grønt skifte

Jon Evang:  Pressemelding fra ZERO: Statkraft blir motor i grønt skifte Regjeringen har i dag lagt frem forslag om å styrke Statkrafts egenkapital med 10 milliarder kroner. - Med denne styrkingen av Statkraft sender Regjeringen et tydelig signal om at Statkraft skal ta posisjon som motor i det grønne skiftet. Nå får Statkraft muskler til å investere i fornybar energi både i Norge og utenlands, sier leder i miljøstiftelsen ZERO Marius  Holm. - Her gjør næringsminister Monica Mæland et modig og riktig grep. Signaleffekten av at den norske regjeringen setter Europas største aktør innen fornybar energi i arbeid for å bygge mer fornybar energi er betydelig. Vi får flere arbeidsplasser og økt verdiskaping innen fornybarnæringen, og på sikt vil mer fornybar energi bidra til å fase ut fossil energibruk i alle sektorer, sier Marius Holm. - Å plassere mer kapital i fornybar energi og investere i fornybar infrastruktur er også et viktig signal. Vi vil få bedre avkastning på våre felles sparepenger, og bidrar samtidig til gode investeringer for klimaet og for å drive det grønne skiftet fremover, sier Marius Holm. Kapitaltilførselen foreslås gjennomført ved å tilføre Statkraft SF 5 milliarder kroner i ny egenkapital. Resten av styrkingen skal skje ved fremtidige utbyttereduksjoner. For kommentarer og mer informasjon kontakt:   leder Marius Holm tlf. 95721632   kommunikasjonssjef Jon Evang tlf. 93401382


ZERO skuffet, men ikke overrasket over Skancke-utvalgets rapport
ZERO skuffet, men ikke overrasket over Skancke-utvalgets rapport

bastian:  Det regjeringsoppnevnte Skancke-utvalget har i dag lagt frem sin utredning om Statens Pensjonsfond Utlands eierskap av fossile eiendeler. Miljøstiftelsen ZERO er skuffet, men ikke overrasket over utvalgets rapport. Rapporten bekrefter våre bekymringer om at dette var et utvalg nedsatt for å trenere endring. Lederen av utvalget har vært sentral i utviklingen av dagens politikk for fondet, og mandatet til utvalget har vært svakt. Regjeringen har fått den konklusjonen de ville, sier Marius Holm, Daglig leder i ZERO. ZERO er uenige i utvalgets konklusjoner. Hvis vi ikke kan gå god for et selskaps virksomhet, må vi ta konsekvensen av det, og selge oss ut. ZERO mener det er åpenbart at vi ikke kan gjøre kullgruveoperatører til fornybarselskaper gjennom aktivt eierskap. Å trekke seg ut av kullgruveselskaper vil ha en kraftig signaleffekt. Hvis SPU selger seg ut av fossilverstingene vil det være betydelig vanskeligere for andre seriøse investorer å holde kullselskaper i sin portefølje. En marginalisering av kullsektoren og den internasjonale kullobbyen vil være et positivt bidrag i klimapolitikken, sier Holm.   ZERO mener det er åpenbart at stort negativ klimapåvirkning må være et selvstendig kriterium for uttrekk fra SPU, sier Holm. Han mener den siste tids bevegelser i oljeprisen viser hvor uklokt det er å øke Norges fossileksponering gjennom oljefondet når økonomien vår er så oljeprisavhengig som den er. Nå må vi gå videre fra blindgaten dette utvalget representerte, og diskutere det som virkelig er interessant, nemlig oljefondets og Norges totale eksponering mot fossil energi, avslutter Holm.     ZERO følger saken videre. For ytterligere kommentarer, ta kontakt med: Bastian Klunde, rådgiver finansinitiativet 900 95 694 Marius Holm, Daglig leder 95721632 Jon Evang, Kommunikasjonssjef 93401382  




  












 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Se alle støttespillere
Økonomisk støtte
Om ZERO

Zero Emission Resource Organisation
Youngstorvet 1, 0181 Oslo
+47 92 29 62 00, zero@zero.no

Ansatte
Kontakt
Publikasjoner

 Miljøstiftelsen ZERO
 @zeronorge
 zeronorge
 zero_org
 zeronorge